Gå til sidens hovedinnhold

Jeg ikke i tvil om at psykiatrien bør samlokaliseres med somatikken i et framtidig hovedsykehus

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I debatten om ny sykehusstruktur i Innlandet er det naturlig at psykiatriens plass i bildet diskuteres. Det viktigste bakteppet for det bør etter min mening være den betydelige oversykelighet av kroppslige sykdommer som psykisk syke har, og som er godt dokumentert både i norsk og internasjonal forskning. Mennesker med alvorlige psykiske lidelser lever 15 -20 år kortere enn normalbefolkningen. Kroppslig sykdom er den viktigste årsaken til de tapte leveår hos psykisk syke og utgjør cirka 60 prosent av dødsfallene.

Omfattende forskning internasjonalt og nasjonalt dokumenterer for dårlig tilgang til diagnostikk og behandling ved eksempelvis hjertelidelser og kreft hos pasienter med rus- og psykiske lidelser, med for tidlig død som konsekvens. Mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet taper altså et høyt antall leveår, og livet de lever har ofte dårlig kvalitet på grunn av samsykelighet av psykisk og kroppslig sykdom. Hvis slike redusert livskvalitet og leveutsikter på grunn av for dårlig tilgang til utredning, diagnostikk og behandling av kroppslig sykdom hadde rammet mindre stigmatiserte grupper av befolkningen, ville det fort blitt ramaskrik.

Motsatt viser studier også at mennesker med kronisk kroppslig sykdom lider av angst og depresjon dobbelt så ofte som normalbefolkningen. Dette er også ofte oversette tilstander som dermed ikke blir behandlet, men kan føre til betydelig redusert livskvalitet for dem det gjelder.

Debatten i media om ny sykehusstruktur i Innlandet har så langt jeg har sett ikke tatt opp i seg de nevnte fakta, og basert på disse behovene for tettere samhandling mellom fagdisiplinene i behandlingsapparatet i sykehuset for å redusere tapt livskvalitet og tidlig død. I OA gir professor Trond Markestad uttrykk for at hvis noe skal skilles ut fra hovedsykehuset, så bør det være rus og psykiatri. Han belegger ikke standpunktet sitt med data som skulle vise at det er faglig det beste, og han begrunner heller ikke sitt standpunkt med hvorfor han mener det bør være slik.

I et stort hovedsykehus vil der til enhver tid finnes pasienter innlagt til utredning hvor psykiatrisk evaluering og diagnostikk er viktige elementer i behandling av «hele mennesket.» Rask tilgang til samhandling mellom de forskjellige spesialiteter i sykehuset med pasienten i sentrum er både faglig riktig og kostnadseffektivt.

I OA 19. 2. 20 uttaler kollega Oda Hammerstad at «Pasienter flest vil ikke ha nytte av et storsykehus». Jeg mener at dette er galt. Vi er alle potensielle pasienter som kan komme til å trenge utredning og behandling i hovedsykehuset, hvor både diagnostiske og behandlingsmessige forutsetninger for kompliserte og sammensatte tilstander må antas å bli bedre enn på de mindre sykehusene. Både for pasienter og pårørende vil det være store fordeler ved å innlegges i et Mjøssykehus framfor å måtte behandles i Oslo-sykehusene.

Divisjonstillitsvalgt for Norges sykepleierforbund, psykisk helsevern i Sykehuset innlandet, Kristina Bruset, gir i en kronikk i OA 9. 2.20 uttrykk for flere bekymringer i utviklingen av psykiatrien med nedbygging av sykehusplasser. Jeg deler mange av hennes bekymringer. Men når hun skriver at «Vi frykter at pasientene må luftes i luftegårder eller bak gitter til alles skue eller ikke får komme ut», er det vanskelig å ta henne på alvor! Luftegårder ble avskaffet ved de fleste store psykiatriske sykehus sent på femtitallet/tidlig på sekstitallet og jeg tviler på at noen vil tenke tanken på å introdusere dem på nytt.

Men overdreven bruk av tvang og medikamenter som hun også nevner som bekymring, vil psykiatrien alltid måtte være kritisk til. Frykten for at pasientene skal falle utenfor i ny struktur, tror jeg er ubegrunnet. Målsettingen må være at pasienten skal få et mer helhetlig tilbud med samhandling mellom kommunehelsetjenesten og sykehuset. Vi kan ikke være bekjent av som fag at så mange av våre pasienter dør 15–20 år for tidlig, mye på grunn av for dårlig diagnostikk, behandling og oppfølging av kroppslig og psykisk sykdom.

På bakgrunn av utviklingen i psykiatrien og med god dokumentasjon for mangelfull medisinsk behandling og oppfølging av psykiatriske pasienter og pasienter med rusavhengighet, er jeg ikke i tvil om at psykiatrien bør samlokaliseres med de øvrige medisinske avdelingene i et framtidig hovedsykehus! Det vil være til gjensidig nytte og utvikling av det samlede fagmiljø og behandlingstilbudet i hele sykehuset.

Kommentarer til denne saken