Je suis Herb

Av
DEL

MeningerDet føles personlig at Herb ikke lenger får rom til å ytre seg på den umiskjennelige, skarpe og nådeløse måten. Det er trist på mange vis. Ikke bare er det et overtramp av et slag jeg ikke trodde en redaksjon kunne få seg til å gjøre, men det er også et tap for den frie ytring, et tap for avisen som sådan, og et tap for folket som ikke lenger kan se at det fortsatt er noen der ute som tør å avkle makta der det verbale ikke strekker til. Oppland Arbeiderblad ønsker ikke lenger å fornye kontrakten med Herb. Det provoserer meg, og jeg kan ikke sitte stille og se på.

Da jeg gikk i 9. klasse på Vardal ungdomsskole i 1985 hadde vi elever en jobbuke der vi skulle prøve oss i det virkelige livet som ventet oss. Jeg fikk forunderlig nok praksisplass i OA og tillatelse til å la mine famlende streker få plass i avisa. Jeg ble i starten plassert ved siden av Herb, og kikket skrått over bordet for å finne ut hvordan tegningene hans kunne være så skarpe, så geniale, ta de politiske krumspringene og karakterene så på kornet.

Jeg ble der mer enn en uke. I fire år fikk jeg lov til å videreutvikle tegningen, ikke som politisk ytring, hjelpe meg, ingen kunne måle seg med Herb, men med illustrasjoner av forskjellige slag. Jeg ble der til jeg flyttet for å ta fatt på seks år med kunstutdanning.

I ettertid ser jeg hvor rause lederne i OA var, og hvordan de viste i praksis at tegning ble sidestilt med det skrevne ord for å formidle budskap og synspunkter. Mye har hendt siden da.

Noe av det viktigste jeg lærte meg under utdanningen, med tiden i OA som en god start, var prinsippet om den frie ytring. Kunsten, og tegningen som uttrykksform, klarer på kun et øyeblikk, intuitivt, å kaste fram et budskap som treffer der vi minst venter det. Ofte er det ubehagelig, upassende, provoserende. Ofte vekker det latter og gjenkjennelse. Og ofte, veldig ofte, utfordrer den sittende makt og kler av keiseren gang på gang. Det er den frie ytringens oppgave og plikt, og det er samfunnets plikt å bevare det frie ytringsrommet.

I løpet av de tre tiårene som er gått siden jeg satte med ned ved Herb i OA første gang, har jeg sett hvordan ytringsrommet settes under press, og forsøkt snevret inn av dem som ser sin posisjon bli utfordret. Ettersom jeg selv blir eldre, ser jeg det klarere og klarere. Og nå i det siste, hjemme her hvor jeg bor.

Tegningen, den satiriske, enkle, er ladet og eksplosiv når den peker på dogmer og makthavere og gjør de latterlige. Den er, i motsetning til det skrevne ord, uangripelig, og blir derfor en trussel for dem som er vant til å angripe motstandere med ord, noen ganger våpen. Å bli latterliggjort i en ordløs ytring er å bli utsatt for et angrep på et språk man selv ikke behersker, og derfor gjøres det stadig forsøk på å eliminere kilden til det hele, nemlig kunstneren.

Mens jeg studerte hadde jeg flere lærere, noen husker jeg bedre enn andre. En av de jeg husker var Lars Vilks. Han var gjestelærer på kunstakademiet mange år før han ble et navn alle kjente igjen, grunnet en satirisk tegning av Muhammed i 2007. Den føyde seg inn i det vi kaller Muhammedstriden, som viste hvor eksplosiv den tegnede streken kan være. Lars Vilks ble utsatt for et attentatforsøk så sent som i 2015.

Samme år ble 13 medarbeidere i redaksjonen til det franske satiremagasinet Charlie Hebdo drept, da maskerte menn stormet lokalene og skjøt rundt seg etter at magasinet hadde trykket flere tegninger der de karikerte Muhammed og andre religiøse skikkelser.

Uavhengig av innhold og situasjonen rundt Muhammedtegningene, viser historien oss hvor ladet den satiriske streken er, hvor høy prisen kan være når makthavere og dogmer avkles og latterliggjøres. Bare det siste året har vi her i landet sett hvordan den frie ytring trues, og hvordan ytringsrommet snevres inn i kjølvannet av teaterstykket «Ways of seeing».

Nå skal jeg ikke trekke sammenlikninger mellom Muhammedtegningene, Charlie Hebdo, «Ways of seeing» og OAs avgjørelse om å kutte ut Herb, men det er likevel noen linjer her. Ytringsrommet begrenses, kunstneren skal bort.

Det er en tydelig tendens i feil retning, og vi trenger ikke flere forsøk på knebling. Tvert om, vi trenger nå mer enn noen gang å se at noen har motet og friheten til å uttrykke det vi andre ikke evner, men har så lyst til å si.

Å miste Herb er ikke bare et personlig tap, eller et tap for avisen og leserne, men det er et tap av prinsipper også.

Jeg er nesten fristet til å si «Je suis Herb».

Artikkeltags