23. februar var Øyvind Hansen, stifter av Solliakollektivet, ute med at den foreslåtte rusreformen er et tegn på samfunnets resignasjon. Uten å undergrave det viktige arbeidet til stiftelsen og Hansens erfaringer, mener jeg likevel at rusreformen er viktig og nødvendig.

Norge ligger i toppen i overdosedødsfall per innbygger i Europa, med hele 275 overdosedødsfall i 2019. Det er 275 for mange og 275 argumenter for at vi må begynne å gjøre noe annerledes. 65 prosent av innsatte i norske fengsler har erfaring med narkotika, og 1 av 3 innsatte har også brukt narkotiske stoffer mens de har sonet i fengsel.

Ekspertutvalget som har jobbet med reformen mener straff bidrar til stigmatisering, både konkret ved å få rulleblad, men også gjennom en forsterkning av utenforskap-følelsen. Det har vært flere studier på sammenhengen mellom avkriminalisering og hvorvidt det har ført til en økning eller nedgang i narkotikabruk, disse har ikke vist noen klar sammenheng.

Med rusreformen vil ikke de som tas for narkotikabruk eller mindre mengder narkotika til eget bruk, bli straffet. De vil derimot bli pålagt obligatorisk rådgiving og hjelp. Både bruk, besittelse, kjøp og oppbevaring vil fortsatt være ulovlig, men ikke lenger straffbart dersom det er snakk om mengder under visse grenser til eget bruk. Det betyr derimot ikke at man vil stå uten muligheter for å følge opp sårbar ungdom.

I utvalgets modell er det lagt opp til at politiet, hvis de mener det er nødvendig, skal kontakte barnevernet i saker som omhandler mindreårige. I alle sakene skal ungdommers foresatte kontaktes og innkalles til møtet med rådgivningsenheten hvis ikke særlige grunner taler mot det. Varsling av foresatte kan i de fleste tilfeller antas å virke disiplinerende.

At oppfølgingen og helsetilbudet for de som trenger det må styrkes, er en sannhet og politisk realitet, men det er ingen motsetning mellom dette og å snu fokuset fra straff.