Nå er det over 25 år siden internett sakte, men sikkert kom inn i livene våre. I starten var det for de spesielt interesserte, men etter hvert strømmet tjenestene og funksjonene til. I dag er de fleste enig i at det er vanskelig å delta fullverdig i samfunnet uten god tilgang til Internett.

Utviklingen i hastighet på internett har vært tilsvarende kraftig. Mens internett-pionerne satt på oppringte linjer som var en tålmodighetsprøve, kan store deler av befolkningen, både på skole, jobb og hjemme, benytte seg av lysets hastighet på fiber.

Telemonopolet ble deregulert i 1998, omtrent på samme tid som utbredelsen av internett startet. Dette medførte at tilbudet av tele-tjenester ble overlatt til markedsaktørene, og det frie markedet kan ha sine styrker, men kommer til kort når forretningsmodellen ikke lenger er lønnsom. Utbygging av infrastruktur er typisk et område der myndighetene må trå til for å sikre et enhetlig tilbud, særlig gjelder dette når det gjelder universelle tjenester som jeg mener at god internettilgang er.

I følge dekningsundersøkelsen i 2020 har 89 prosent av norske husholdninger et tilbud om såkalt høyhastighetsbredbånd, og 74 prosent har et fibertilbud. For Innlandet er de samme tallene 80 og 75 prosent. Tilbake i 2011 var tilgjengeligheten på høyhastighetsbredbånd i Oslo kommune på nesten 80 prosent, mens det for Innlandet var bare 10 prosent.

En avgjørende faktor for denne positive utviklingen i Innlandet er offentlig eide Eidsiva Bredbånds satsing. Fra mitt perspektiv representerer Eidsiva Bredbånd sin utbygging av fiber i hele Innlandet definisjonen på å ta sitt samfunnsoppdrag på alvor. Med sin målsetting om å bygge ut fiber til alle, i hele Innlandet, legger de til rette for at vi kan fortsette å bo og drive virksomhet overalt, og ikke bare i de lønnsomme tettstedene.

En annen svært vesentlig faktor for den gode utviklingen er satsingen fra fylkeskommunen og kommuner i Innlandet. De har lyttet til sine innbyggere, og gitt store tilskudd til utbyggingen for å støtte opp i områder der det ikke er mulig å oppnå lønnsomhet. Her er det all grunn til å berømme viljen til å prioritere.

Innlandet har noen særegne utfordringer. Hele fire av ti bor spredtbygd, noe som er den høyeste andelen i Norge. Dette innebærer at det må bygges mange flere meter med infrastruktur per innbygger. Dette betyr også at kostnadene for de gjenstående utbyggingene blir høyere i Innlandet enn i resten av landet.

Det som ikke er positivt er statens manglende vilje til å støtte bredbåndsutbyggingen i spredtbygde områder. En skulle tro at perioden med inngripende tiltak under den pågående pandemien hadde ført til økt oppmerksomhet for betydningen av den digitale infrastrukturen i Norge. Utviklingen i støttebeløp gikk imidlertid ned fra 2020 til 2021, noe som er vanskelig å forstå.

Arbeiderpartiet går til valg på å øke denne støtten, og har vist det gjennom våre statsbudsjettforslag gang på gang. Vi mener at et framtidsrettet bredbåndstilbud er en forutsetning for å utvikle hele landet, og at det er et verdivalg å inkludere alle. Vi erkjenner at et slikt bredbånd er avgjørende for å sikre bolyst og næringsvirksomhet i bygd og by i hele landet, og at staten må bidra betydelig for at alle skal få ta del i de digitale mulighetene på lik linje. Nå er det distrikts-Norges tur.