På flatbygdene i Innlandet ligger det godt til rette for kyllingproduksjon. Her produseres mye av fôret, og her trengs gjødsla. I Innlandet har vi 90 kyllingprodusenter, og gårdene ligger plassert i landskapet på en slik måte at smittepresset er lite. Kyllingproduksjon skiller seg fra annet husdyrhold ved at det er ren kontraktsproduksjon, og det er tre aktører som inngår kontrakter med produsentene – dagligvarekjedene Coop og Rema og bondesamvirket Nortura.

Nortura vurderer nå å legge ned sitt kyllingslakteri i Elverum, for å bygge nytt slakteri sammen med konkurrenten Ytterøykylling (hovedsakelig Coop) på Røra i Trøndelag. Man vil sikre nærmere tilgang til et slakteri for kyllingprodusentene i Trøndelag – ca 30 produsenter som leverer til samvirket Nortura. I tillegg får altså 23 Coop-produsenter nytte av investeringen.

Dette grepet begrunnes blant annet med kortere transport og økt dyrevelferd. Men om dette er en vesentlig hensikt, er det da logisk å konsentrere antall slakterier ytterligere, og gjøre Innlandet uten kyllingslakteri?

Hvis et slikt grep gjennomføres, blir dette fordelingen av slakterivirksomheter for kylling i Norge:

Trøndelag:

· Norsk Kylling på Orkanger sør-vest for Trondheim. Leverer til Rema 1000, er heleid av Rema.

· Ytterøykylling og Nortura på Røra mellom Levanger og Steinkjer. Ytterøy leverer hovedsakelig til Coop, Nortura leverer til Norgesgruppen og Coop.

Rogaland:

· Den stolte hane på Nærbø i Hå sør for Stavanger (leverer til Coop)

· Nortura på Nærbø i Hå sør for Stavanger (leverer til NorgesGruppen og Coop)

Østfold:

· Nortura på Hærland øst for Mysen

Over halvparten av landets befolkning bor på Østlandet. Det er i dag et stort underskudd i produksjon av hvitt kjøtt i landsdelen. Det er verdt å stille spørsmål ved bærekraften ved å gå over til kun ett slakterianlegg her. I Innlandet ligger det godt til rette for å øke kyllingproduksjonen. Når slaktekapasiteten på Hærland er sprengt om noen år, vil man stå i et nytt byggedilemma – da vil et anlegg i Elverum, der man har kompetent personale på plass, kunne videreutvikles og utvides. Per i dag er Elverum-anlegget også et beredskapsanlegg for Hærland, og det brukes ofte.

Kyllingproduksjonen er altså kontraktsstyrt, og har ingen direkte støtteordninger over jordbruksavtalen. Det har hittil ikke vært mulig å innføre et frakttilskudd for kylling, for å sikre at avstand til slakteriene ikke virker negativt inn på lokalisering av produksjonen.

Over tid har vi sett en sentralisering av produsenter rundt slakterianleggene. Nortura som samvirke strekker seg nok langt for å drive uavhengig av geografi. Men de blir presset hardt av dagligvarekjedene, og marginene er stramme. Nortura har tidligere valgt å kjøpe ut kyllingproduksjon i områder som havnet for langt unna slakterier nord i Namdalen. Uten et slakteri i Innlandet, vil vi i framtida risikere få færre produsenter her.

Er dette fornuftig og bærekraftig?

Norsk jordbruk er basert på en kanaliseringspolitikk der vi produserer det som passer best i de forskjellige distriktene. Innlandet er Norges største kornfylke, og vi har omfattende produksjon av kraftfôr. Vi har av disse årsakene lang tradisjon og høy kompetanse i fjørfeproduksjon. Dette er rasjonelt og bærekraftig.

Videre har vi utnyttelsen av gjødsel. Kornområdene har på grunn av kanaliseringspolitikken færre drøvtyggere – ku, geit og sau. Derfor er gjødsla som kommer fra fjørfe- og svinehold vesentlig som naturlig gjødsling og jordforbedring på korn- og grønnsaksarealene. På flatbygdene i Innlandet har vi spredeareal til all gjødsla som produseres her, i motsetning til andre områder.

I Innlandet har vi for øvrig en komplett verdikjede. Vi har flere mordyr- og rugeeggprodusenter, og klekkeri for leveranse av daggamle kyllinger.

Østlandet er i dag et rent Nortura-område innen kyllingproduksjon. Risikerer man ikke nå å «åpne» Østlandet for nok et slakteri der dagligvarekjedene har kontroll?

En bærekraftig matberedskap er viktigere enn noensinne. Her er det altså viktig å spre produksjonen med tanke på smittepress, og samtidig lokalisere produksjonen nær resten av verdikjeden knytta til fôr og gjødsel. Men ikke minst: matsvinnet ved destruksjon av verpe- og rugehøner framfor å utnytte dem til mat blir over tid uaktuelt. Denne typen slakt håndterer man i dag i Elverum, de passer ikke inn på Hærland.

Vi mener det er svært viktig at Nortura gjør grep som sikrer eiernes, altså bøndenes, økonomi og rammevilkår. Men også her trengs et blikk for det store bildet. Produksjonsmulighetene i et kjerneområde for fjørfe står nå i fare for å bli svekket. Det er verken bøndene, matberedskapen eller det bærekraftige norske landbruket tjent med.