Gå til sidens hovedinnhold

Innlandet – hva nå?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sykehussaken har satt sinnene i kok og Mjøsbrua i brann. Vreden rettes i stor grad mot helsebyråkratene i SI og Helse sør-øst. Sist ute er Gjøvik-ordfører Torvild Sveen som vil trekke støtten til Mjøssykehuset, og investere i eksisterende struktur dersom sykehusstyrene ikke snur. Jeg støtter dette utspillet fullt ut. Men saken reiser også et annet og enda mer grunnleggende spørsmål. Hvilken bærekraft er det i selve Innlandskonstruksjonen, og hvilket grunnlag gir den for å skape en balansert utvikling i det nye fylket?

Sjøl har jeg opparbeidet en stadig større uro omkring hvor dette vil føre hen, helt uavhengig av den siste tidas utvikling i sykehussaken. Det har direkte sammenheng med en del strukturelle, politiske og kulturelle faktorer som ofte kan være vanskelige å snakke om. La oss ta det som er enklest å analysere først. Infrastrukturen gir Hedmarken et enormt fortrinn i det nye landskapet. E6 og Dovrebanen er den desidert viktigste kommunikasjonsaksen i Innlandet, og definerer det som både innenfra og utenfra blir betraktet som sentralnerven. Og derfor lander stort sett alle lokaliseringsvedtak etter en såkalt «grundig prosess» nærmest lovmessig langs denne aksen.

Konklusjonen fra prosjektgruppen i Helse sør-øst viser disse mekanismene på en brutal måte. Hamar er et knutepunkt og ligger nærmest Oslo i tid av mjøsbyene. Derfor oppfattes Hamar av dem som holder til der og mange andre som den naturlige hovedstaden. Uten sterke politiske styringsgrep vil dette bli en sjølforsterkende utvikling. Dalførene og vestsida av Mjøsa vil systematisk sakke akterut.

De politiske faktorene har en lang historie og er i stor grad knyttet til sterke og innflytelsesrike Hedmarkspolitikere. Odvar Nordli, Sigbjørn Johnsen og Kjell Borgen er de mest kjente. Dette har gitt Hedmark og Hamarregionen innpass i maktens korridorer, og har skapt et inntrykk av at det indre Østland i hovedsak befinner seg øst for Mjøsa. Denne skjevheten forsterkes nå av at den nye fylkesadministrasjonen er lagt til Hamar. Det finnes allerede flere eksempler på at fylkesrådmannen i liten grad orienterer seg vestover, og kommer med forslag som er kunnskapsløse og direkte skadelige for vår region. Det er en stri jobb for politikere fra det gamle Oppland hele tida å måtte slåss for å forhindre slike feilgrep.

De kulturelle faktorene er på mange måter de vanskeligste. Men det er et faktum at Hedmarkssida tidlig tok eierskap til Innlandsbegrepet. Først var det inspirert av Oddvar Nordlis Morgenland, og deretter av Sigbjørn Johnsens Innland. Hos hedmarkingene har Innlandet glidd inn i dagligtalen, mens mange fra gamle Oppland synes navnet er platt og intetsigende. Men dette har gitt Hedmark og spesielt Hamarregionen et identitetsmessig forsprang. De har for lengst tatt i bruk Innlandsbegrepet for en stor del av sine virksomheter og institusjoner. Og vi kan like det eller ei. Med et tidlig eierskap følger det som oftest også en trang til eller nærmest hevd på lederskap.

Hvis de som er ansvarlige for utviklingen i det nye fylket og i våre viktigste institusjoner ikke har disse forholdene klart for seg, vil vi rett og slett ikke klare å skape en balansert utvikling i Innlandet. Og i hvert fall ikke ro. Sykehussaken er riktig nok i stor grad styrt utenfra, og har opparbeidet en sprengkraft som i seg selv er sterk nok til å sprenge Innlandet i fillebiter. Men drivkreftene og dynamikken i saken hadde trolig ikke vært så mye forskjellig om dette var en prosess som Innlandet sjøl hadde eierskapet til.

Sjøl ønsker jeg ikke at dette skal oppfattes som en klagesang fra bakevja. Næringsliv og kultur står sterkt i Oppland, og vil ha forutsetninger for å blomstre uansett. Blant annet foregår 75 prosent av Innlandets næringsrettede fou-virksomhet i Gjøvikregionen, og mer enn 50 prosent av Innlandets eksportinntekter skapes her. Men akkurat nå fortoner Odvar Nordlis Morgenland seg som en nokså fjern drøm. I beste fall er det snakk om et i morgenland, i verste fall et dagen derpåland. Og der er det vel ingen som ønsker å ha tilhold.

Kommentarer til denne saken