Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er ikke mange offentlige plandokumenter og festtaler som ikke nevner bioøkonomi eller det grønne skiftet. Det er stor konsensus om at vi står overfor en nokså markant endring i ressursforvaltning, næringsliv og forbruk i retning av mer sirkulær og grønn økonomi med bærekraftige løsninger for klima, energi og miljø. Innlandet har med sine store bio- og energiressurser i jordbruk, skog og mark store muligheter, og det satses på næringsutvikling og innovasjon. Skal vi lykkes fullt ut med disse satsingene, er det helt grunnleggende at fylkeskommunen og andre utdanningstilbydere følger opp med relevante utdanningstilbud.
Innlandet fylkeskommune har hele fire naturbruksskoler, hvorav to med tilbud innen skogbruk. Ved tre av dem er det tilbud innen agronomi. Storsteigen videregående har spesialisert seg på fjellandbruk og har i tillegg tilbud fra Fagskolen i Innlandet innen grovfôrbaserte produksjoner. Fagskolen kommer også snart med tilbud innen skogbruk, skreddersydd for skogbruksledere med mer.
Ved Lena Valle videregående er det såkalt grønn pilotskole hvor energi hentes fra både sol, biovirke og husdyrgjødsel. Jønsberg videregående er landets eldste landbruksskole i drift, hvor det nå også utdannes landbruksmekanikere. Ved avdeling Sønsterud under Solør videregående er det foruten skogbruk et tilbud under utvikling innen Jakt og utmarksforvaltning.
Ved Nord-Gudbrandsdal videregående har en i flere år hatt en såkalt klimalab, og ved Dokka videregående er det utviklet et nytt fag innen bioøkonomi. Ved åtte videregående skoler i Innlandet er det restaurant- og matfag, som gir viktige kompetansetilbud knyttet til verdikjeden på mat. Ved Lillehammer videregående har en Vg2 KEM (klima, energi og miljø). Ved Ringsaker videregående har en Vg2 Kjemiprosess- og laboratoriefag. Ellers har alle fagområder bærekraft som tverrfaglig læreplanmål.
Slik kunne en fortsette å nevne ulike utdanninger som er sentrale i det store grønne utfordringsbildet. Videre må nevnes elever som velger høyere «grønn utdanning». Nevnt er Fagskolen i Innlandet som blant annet har ingeniørfag. Ved Høgskolesenteret i Kongsvinger er det bachelorstudium i Bærekraftsøkonomi. NTNU Gjøvik er avdeling under Norges største universitet, og har tung kompetanse innen mange tekniske fag, og samarbeider godt med blant andre Raufoss-miljøet og Sintef Gjøvik. Høyskolen i Innlandet (HINN) har et omfattende tilbud med skog- og utmarksfag ved Evenstad, bioteknologi på Hamar og landbruksteknikk og agronomi ved Blæstad.
Opprettholdelse av disse tilbudene, som er bygget på både praksisnær forskning og undervisning, vil være av helt avgjørende betydning for kompetansebehovet i forbindelse med grønn omstilling. Både landbruksnæringa, tilknyttede virksomheter og det internasjonalt tunge avlsmiljøet i Heidner-klynga har stort behov for denne kompetansen. Noen av tilbudene er nasjonalt enestående, slik som tilbudene ved Evenstad og Blæstad.
Oppsummeringen viser at Innlandet er en svært viktig grønn kompetanseregion. Fylkeskommunen har sitt ansvarsområde, mens høgskole og universitet primært er et statlig ansvar. Innlandet fylkeskommune og tidligere Hedmark og Oppland fylkeskommuner har satset stort på naturbruksskoler og grønne fag. Det er nå opp til våre statlige myndigheter å tilrettelegge for at de statlige utdanningsinstitusjonene i Innlandet kan utvikle både grønne tilbud og desentraliserte tilbud, og at Blæstad under Høgskolen i Innlandet, får tilstrekkelige ressurser til å svare opp sitt viktige samfunnsoppdrag.