Gå til sidens hovedinnhold

Innlandet – det grønne batteriet?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ja, det jobbes nå veldig godt på begge sider av Mjøsa med helt konkrete prosjekter for etablering av batteriproduksjon og/eller deleproduksjon til batterifabrikker. Vi har mye fornybar kraft, vi har areal, vi har nærhet til store nok arbeidsmarkeder og vi har blant andre bildelindustrien på Raufoss, som leverer deler til bilindustrien i Europa – nærmest hvert minutt.

Norge er ett av de største og mest tilrettelagte «testsentre» i verden for elektrifisering. Vi har gått foran med elektrifisering av personbiler. I antall har Norge tredje flest elbiler i verden, bare slått av Kina og USA. Mange venter på at tungtransporten skal følge etter. Det gjør den nok, på et tidspunkt. Men min spådom er at landbruket blir det neste store el-eventyret for Norge.

Flere produsenter av el-traktorer, roboter, sensorer, lysstyring, solceller, droner og andre duppedingser er nå på vei inn i Norge med storskala utprøving. De velger seg Norge fordi vi har en elektrisk infrastruktur av en annen verden, vi har mange og relativt rimelige ingeniører og elektrofagfolk, mange med IKT-kompetanse og mange kompetente bønder som stiller seg til rådighet.

Ren Røros er et eksempel på en region som har tatt mer styring over sitt eget «matfat» og egne biologiske ressurser. Nå har de fått med seg mange industriaktører for å utvikle nye produkter og løsninger fra det som i dag er biprodukter - eller til og med bare regnet som avfall. Sol på taket, produksjon av biogass, mindre bruk av kunstgjødsel og mer bruk av biologisk, kortreist gjødsel er bare noen få og helt konkrete eksempler.

Uten særlig oppmerksomhet har Norges første fabrikk for biokull reist seg og åpnet på Rudshøgda det siste året. Jeg fikk gleden av å forhandle en norsk satsing på biokull inn i Granavolden-plattformen. Det er alltid hyggelig å se aktører gripe nye muligheter – og særlig når de er lokale. I dette tilfeller er det Oplandske Bioenergi med base på Biri som er utbygger og driver.

Biokull er trevirke og biomasse som gjennomgår pyrolyse. I praksis er det karbonbinding. En mikroversjon av karbonfangst og lagring. Men det er så mye mer. Underveis kan et biprodukt bli biogass. Ut på jordet kan det bli jordforbedring. I byer og på tak kan det brukes til å forsinke vann. I dyrefôr kan det bli viktig tilsetning. For å nevne noe. Nortura, Strand Unikorn, Eidsiva og flere industriaktører er med på utviklingen som så langt er ledende i Norge. Kanskje også i Europa.

Innlandet befester nå en nasjonal rolle som en motor i industriell utvikling av trevirke. Før nyttår vant Norwegian Wood Cluster kampen om å bli ARENA-prosjekt i Innovasjon Norge. Moelven-konsernet er et naturlig lokomotiv, NTNU og Sintef er viktige kunnskapsaktører og mange nye, mindre aktører som Sirkulær Solør og BioSip på Gjøvik melder seg på.

HIAS IKS på Hedemarken bygde etter Mjøsaksjonen på 1980-tallet verdens første biogass-anlegg av sitt slag. Cambi AS har tatt denne teknologien opp i storskala, ut i verdens største byer og inn på børs. Det startet altså som en innovasjon i offentlig regi. Her må vi i Innlandet ta noen grep, for å gjenta slike suksesser. Om ikke hvert år, så i hvert fall én hvert tiår.

BioValley, Innlandet fylkes satsing på bioøkonomien, kan være fødestua for det fylkeskommunale bidraget til dette. Men foreløpig ligger prosjektet litt i kuvøse. Det må snart komme noen veivalg, prioriteringer og utbetalinger. Ikke bare møter og utredninger.

Kommentarer til denne saken