Da Russland angrep Ukraina, mottok vi på skolen hvor jeg jobber, råd om hvordan vi skulle snakke om krigen med elevene. Samtidig dukket det opp veiledere og guider på nettet som handlet om hvordan man skulle snakke med barn om krigen. Flyktninghjelpen, Redd Barna, Udir, Unicef, Bufdir, selv Statsforvalteren – alle instanser som hadde noe med unger å gjøre, kastet seg på banen med sine mer eller mindre pedagogiske råd.

«Vi lever historiske tider», husker jeg at min klasseforstander sa til oss i 1991. Jeg sa akkurat det samme til elevene mine. Det har sjelden vært så aktuelt å undervise i historie – bortsett fra kanskje nettopp i 1991. Vi drev på med mellomkrigstiden og Stalin. Det var lett å trekke paralleller til dagen i dag. «Kan krigen komme til Norge?» spurte en jente. «Ja, det kan den», svarte jeg – ikke helt i tråd med alle de gode veilederne. I klassen satt det flere elever som har flyktet fra krig. «Det var ingen som visste i mellomkrigstiden at de levde i mellomkrigstiden», sa jeg. Det gikk opp et lys hos en gutt. Han rakk opp hånda: «Kanskje vi også lever i mellomkrigstiden nå?» Denne uken går vi videre til andre verdenskrig – samtidig som vi kanskje ser skumringen av tredje verdenskrig.

Churchill kalte det for «skumringskrigen». Det var den første fasen av andre verdenskrig som var preget av at fiendene forholdt seg avventende og voktet på hverandre. «Liksomkrigen» er også et annet navn som brukes i historiebøkene. Det var få militære operasjoner i det kontinentale Europa. Den finske vinterkrigen startet i denne fasen og fikk delvis derfor hele verdens oppmerksomhet. Sovjet angrep Finland 30.11.1939 da det skjedde lite på andre fronter. «Hvis dette blir tredje verdenskrig nå, vil de kalle krigen i Ukraina for liksomkrigen?» spurte den samme gutten som var opptatt av mellomkrigstiden. «Ja, kanskje det», svarte jeg. Historiske tider i dag er ennå ikke skrevet i historiebøkene. Det blir oppgaven til den generasjonen som nå sitter i klasserommet mitt.

Da jeg var barn, kom det med jevne mellomrom krigsveteraner til skolen for å fortelle oss om krigen – og for å gi krigen et ansikt. Eller en kropp. Det hendte nemlig at disse eldre karene i finstasen manglet en kroppsdel eller to. De sto på podiet og vi sang for dem. Noen av dem hadde medaljer på brystet. Etterpå takket vi dem for at de hadde kjempet slik at vi kunne vokse opp i et fritt land uten bilder av Lenin i skolebøkene. Nasjonaldagsfeiring i Finland dreide seg aldri om glade barn, men om gamle krigsveteraner. Det var alvorlige greier. Det er fortsatt alvor – viljen til å forsvare landet sitt er høyest i Finland, av alle europeiske land.

Det er krig i Europa, som alle har fått med seg, men som jeg sa: Mitt lille liv er fortsatt det samme. Jeg står opp klokken seks og kjører til barnehagen og jobben en time senere. Jeg står i klasserommet og snakker om det læreplanen sier at jeg skal snakke om. Jeg får lønn på konto den 12. og til tross for inflasjon, prisstigning, strøm- og drivstoffpriser, får jeg pengene til å strekke til. Noen ganger akkurat så vidt og noen ganger med litt hjelp fra Mastercard, men økonomien min går likevel rundt, selv som alenemor. Jeg er klar over at jeg er heldig.

Broren min i Finland og jeg har en whatsapp-kanal der vi bare har lov til å skrive gode nyheter om krigen. Gode nyheter i min og min brors verden, betyr navn og bilder av russiske generaler som blir drept, karikaturtegninger av Putin og diverse innslag som handler om varer som har tatt slutt i Russland eller hvordan landet kommer til å lide av regresjon og stagnasjon i mange tiår fremover. Alle nyheter om Finlands og Sveriges kommende Nato-medlemskap deles også flittig. Min bror har også gått til innkjøp av en flaske champagne. Den heter Oodi, «en ode». Min bror har fullført oden. Det står «en ode til fred» på flasken nå. Vi deler den når Putin dør. Vi kjøper enda en om han blir drept av sine egne – da har vi mer å feire. Slik beholder vi håpet om, og troen på, at frihet og demokrati vil seire.

Det hører til demokratiet at mennesker har mange forskjellige meninger om ulike ting. Det er ikke bare én sannhet. Irriterer mine meninger deg og du gir uttrykk for det, er det en del av friheten – også min. Det er jeg takknemlig for, selv når det hagler ned som verst. I Russland snakker man om spesialoperasjonen, ikke om krigen. Det er ikke lov å snakke om en krig. Det er et privilegium å kunne kalle spade for en spade. Det er et privilegium å bruke de ordene man vil og å ha lov til å uttrykke sine meninger i et pluralistisk samfunn – også når de meningene er i strid med den etablerte sannheten.

De siste årene har man nettopp snakket mye om at man skal kjenne sine privilegier. Er du en hvit, binær og heterofil middelklassemann, kan du ta det meste for gitt – uten at du nødvendigvis engang forstår det selv. Men verden er din, vær så god, bruk den. Det er derfor du skal passe deg for ikke å tråkke på andre, de mindre privilegerte – de som fortsatt kjemper for sin plass, sin stemme og sine ord og begrep i verden.

Det er altså viktig å kjenne og huske sine privilegier. Jeg anbefaler to klassiske bøker: Väinö Linnas «Ukjent soldat» og Erich Maria Remarques «Intet nytt fra vestfronten». Begge er realistiske beskrivelser av krigen. De er vonde, men ikke uten håp. Remarque skriver: «Vi var atten år og begynte å elske verden og livet. Vi måte skyte på det vi elsket. Den første granaten som eksploderte traff oss i hjertet.»

Les, så du ikke glemmer det største privilegiet av alle: Å få lov til å leve en helt vanlig hverdag i et land der det er fred.