Antallet jordbærprodusenter på Innlandet blir færre og færre, etter flere år med voksende antall produsenter og ikke minst antall kurver for det norske markedet. Årsakene kan være flere, men det er ingen tvil om at flere produsenter mistet deler av sine «faste» plukkere, det vil si importert arbeidskraft for en sommerperiode, under koronarestriksjonene. Produsentene klarte ikke å hente inn tilstrekkelig med norsk arbeidskraft, selv om mange tusen personer ble permittert og sagt opp under pandemien. Det viste seg at interessen blant ledig norsk arbeidskraft ikke var den største, og deler av dem som overtok arbeidet med å plukke moden bær, ikke var «modne» nok for oppgaven.

Men vi håper virkelig de aller fleste produsentene fortsetter, eller at det i det minste fortsatt blir produsert jordbær på de aktuelle arealene. For vi kan ikke overlate markedet for jordbær helt og holdent til svensker, nederlendere eller belgiere.

Dessuten, det er ikke tvil om at ingen ting smaker som norsk jordbær. Det er verken utslag av nasjonalisme eller patriotisme, men et faktum. Bærene i Norge er dyrket fram for å smake godt, mens bær i Europa dyrkes for å ha lang holdbarhet. Vår lange modningsperiode gir mer aroma/sødme i bærene, om været er på produsentenes side. Dessuten plukkes bærene i Norge når de er blitt modnet av sollys, mens mye av importbæra plukkes grønne og modnes under transport.

Det er ikke uten grunn at Skibladner serverer laks og jordbær på sine seilaser. Det hører norsk sommer til. Utlendinger på besøk er også forbauset over hvor gode de norske jordbærene er. Derfor må «alle gode krefter» spille på lag slik at vi alle i framtida også kan hygge oss med delikatessen, norsk jordbær. Vi har ingen quick fix, men håper produsentene får et så godt år i år at de fristes til å fortsette og at det løser seg med å skaffe gode plukkere. Om norsk bær koster noen kroner mer enn den fra middelhavslandene så tåler vi det, selv i en periode hvor alt koster mer enn før.


«Det er ikke tvil om at ingen ting smaker som norsk jordbær.»