I UiOs innlegg i OA 4. mars av dekanene Hanne Flinstad Harbo og Magnus Løberg, hevdes det at det ikke er noen kamp om medisinutdanning mellom fakultetene i Norge. Bare innlegget i seg selv viser noe annet.

I Innlandet er det stor politisk enighet om at vi er best tjent med at medisinutdannelsen legges til NTNU Gjøvik. Dette er uttalt av Innlandet Fylkesting så vel som årsmøtene i Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Andre partier følger etter.

Dette er det gode grunner til.

  • Campusen ved NTNU Gjøvik er allerede etablert ved Helsevitenskapelig institutt som i dag har 1500 studenter
  • Medisinutdannelsen vil skje i et tverrfaglig miljø både hva helsefag og teknologi angår
  • Det vil styrke Innlandets eneste Universitet
  • Studentene vil få større tilhørighet til fylket enn hva UiOs opplegg vil føre til
  • Forskning og verdiskaping som følge av medisinutdanningen vil i større grad skje i Innlandet, sentrert rundt en allerede veletablert klynge av næringsliv, industri og akademia som har tiltrukket seg store forskningsprogrammer, og et nytt hovedsykehus på Moelv
  • NTNU Gjøvik har allerede i dag et utstrakt samarbeid med SIHF, både med hensyn praksisplasser og forskning
  • Undervisningsopplegget til NTNU er allerede utviklet og i bruk
  • Hvis UiO får utdannelsen, vil det blokkere for medisinutdannelse ved NTNU Gjøvik i all overskuelig fremtid

I UiOs artikkel påpekes det at desentralisert medisinutdannelse er svært kostbar og krever store ressurser fra UiO. Det er utvilsomt riktig. Etablering av medisinutdannelsen ved campus NTNU Gjøvik vil bli langt billigere for samfunnet. Samtidig kan UiO bruke mer av sine midler til etablering av medisinutdannelse med base i store sykehusutbygginger lenger syd som Østfold, Drammen og sydover. Med andre ord en vinn-vinn situasjon for UiO og NTNU Gjøvik, om bare UiO og HSØ kunne innse det.

Kapasitetsspørsmålet er lite relevant. Begge alternativer kan bygges ut til den kapasiteten som bevillingene tillater. Derimot er NTNUs opplegg og infrastruktur klar og kan starte opp fra 2024, mens det er store usikkerheter rundt UiOs etablering av egen ny campus. Lokalisering vil være et svært følsomt tema og vil neppe bli så enkelt som UiO forestiller det.

Praksisplasser vil ikke være et problem forutsatt at NTNU Gjøvik får medisinutdannelsen. UiO har et pasientgrunnlag på 3,2 millioner. Om de «gir fra seg» pasientgrunnlaget i Innlandet på 300.000 burde det ha lite å si for UiO. UiO trenger ikke praksisplasser i Innlandet, de kan overlates til NTNU Gjøvik. UiO har nok praksisplasser ellers i Helse Sør-Øst.

Som påpekt av Marthe Lundgjerdingen i innlegg 25. februar er praksisplassene til UiO basert på en 20 år gammel avtale med SIHF. Grimstadutvalget påpekte at den sterke og monopolistiske bindingen mellom helseforetakene og universitetene må mykes opp for å oppnå rasjonell arbeidsdeling for øket medisinutdanning i Norge.

UiO har stor innflytelse på styrene i HSØ og SIHF. Beslutningen om medisinutdanningen i Innlandet må derfor tas på politisk nivå.

Vi håper at UiO og HSØ innser hvilket vinn-vinn-alternativ det er å plassere medisinutdannelsen i Innlandet til NTNU Gjøvik, og ved å støtte dette bidra konstruktivt i den nasjonale dugnaden vi trenger for å utdanne flere av våre leger hjemme i Norge.