Kjetil fra Lunner; jeg føler med deg. Kuer er skumle dyr.

Men ikke Dagros. Dagros den røde med hvite flekker, med jur som nesten subber bakken – ikke henne. Dagros, uten bekymringer, ro og harmoni der hun beiter på «grønne enger» lik et bilde fra nasjonalromantikken. Dagros med en oppgave i livet, spise, føde, gi melk. Ikke henne.

Nei, de som eier skogen, moltemyra, tyttebærlendet. De store kvite. De som står breibeint midt i veien og venter på deg. De eier veien. Her slipper du ikke forbi før vi vil, hvis vi vil. Forsøker du deg med ett forsiktig tut, gjør sjefskua et lite kast med hodet. Uten å slippe deg med blikket, møer hun på søstrene sine. «Kom igjen jenter, dette kan dere ikke gå glipp av».

Du befinner deg nå foran en mur med levende livsfarlig kjøtt. Hvis dette kjøttforsvaret begynner å bevege seg, er du ferdig.

Bak skimter du avkommet. Enebarn. Overbeskytta. Tro kopi av mor. Aner du skadefryd? Ingen «føkker» med a mor.

Du veit en ting; du prøver deg ikke mot flere tonn stirrende, overbeskyttende mødre. De viker ikke blikket, som sier, bare kom nærmere, hvis du tør, så får du se hva som skjer, det er vi som får det moro, det skjer ikke så mye her, vi griper alle sjanser til å skape underholdning.

Tida går. Så med ett løser muren seg opp, de snur enden til deg, et siste foraktelig kast med hodet. Er det latter du ser i det ellers så nedlatende blikket? Kjør nå før vi ombestemmer oss. Før vi vipper deg rundt.

Du lukker øynene, og som i sagte film ser du deg ligge i grøfta i en flatklemt bil. Med skadefro, ondsinnede dyr, livsfarlige, som kikker ned på deg. Bak, enebarnet, hva var det jeg sa, ingen føkker mæ a mor. Det er det jeg sier, kuer er skumle dyr.