Ikke tid for egne meninger nå

VAKSINE: - Hva skiller Corona-situasjonen fra en normalsituasjon? Vi mangler en vaksine som kan beskytte oss mot nettopp dette viruset. Men det vil dukke opp andre virus, andre bakterier. La oss venne oss til det. Livet kan vi ikke beskytte oss mot, skriver Astrid Rønsen.

VAKSINE: - Hva skiller Corona-situasjonen fra en normalsituasjon? Vi mangler en vaksine som kan beskytte oss mot nettopp dette viruset. Men det vil dukke opp andre virus, andre bakterier. La oss venne oss til det. Livet kan vi ikke beskytte oss mot, skriver Astrid Rønsen. Foto:

Av
DEL

MeningerFjellpåsken på hytta er avlyst. Nesten ingen protester. Vi har blitt en gjeng med lydige borgere som gjør som autoritetene befaler. Noe svært kraftfullt har fått mulighet til å overta. En felles angst for ikke å ha kontroll.

Jeg satt på hytta og følte en slags normalitet, ja, nærmest velvære mens nyhetene passerte forbi. Vel å merke var dette for noen uker siden... Det var da hjemmekontor fra fjellet var en mulighet og vær og skiføre var perfekt. Jeg for min del var i tillegg sammen med mannen min Jan Tore som snekret på den hytta vi oppholdt oss på. Tid til hverandre, jobb og fritid hånd i hånd.

Så begynte idyllen å sprekke. Hyttefolket ble sterkt anmodet om å reise hjem. Begrunnelsen om at hyttekommunene trengte å rigge for helsetjenester til sine egne, var vi fortsatt ikke med på. Det kunne da ikke være oss? Vi var på en hytte langt unna folk. Mannen min mente i tillegg at dette ikke kunne gjelde ham. Snekkere var ikke kommet med på lista over yrkesutøvere som frisører, kroppsterapeuter og andre med nærkontakt til andre. Hva var logikken? Vi var friske og var bare sammen med hverandre.

Det hardnet til. Statsrådene truet med sivilforsvar og politi. Idyllen slo sprekker. For sikkerhets skyld prøvde vi en ekstra runde med lokal helsemyndighet: Kommuneoverlegen! En hyggelig og velmenende mann som var helt enig i at fjellet nå var det beste stedet på jord. «Takk for at du tar kontakt. Nei, bare bli. Det er klart at mannen din som snekker kan fortsette».

Tre timer var vi i paradis. Da ringte den vennlige kommuneoverlegen med kontrabeskjed. Det var ikke lenger rom for lokalt skjønn. Her var regler fra sentralt hold like for alle. Hvis Harald Eia har rett i at det mest typiske norske er å være selvstendig og å ha egne meninger, må det gjøre vondt for gjennomsnittsnordmannen akkurat nå. Vi ble et disiplinert folk som over natta gjør det som forventes at gjør som vi blir fortalt.

Informasjonsmengden er enorm og alle, selv «hyttefolket» er brakt til taushet. At fjellpåsken på hytta er avlyst uten hørbare protester, er kanskje det sterkeste tegnet på en radikal endring. Vi har blitt en gjeng med lydige borgere som gjør som autoritetene befaler.

Men det å adlyde har sin pris. Hva er lov å mene akkurat nå? Hva er «sannheten»? Hva kan vi fleipe med? Når selv Facebook har flatet ut til å bli et sted som fylles av oppfordringer om å legge ut ungdomsbilder, da begynner det å bli bemerkelsesverdig taust.

Når dette har fått lov å skje uten nevneverdige protester, må det være fordi noe svært kraftfullt har fått mulighet til å overta. En felles angst for ikke å ha kontroll.

Jeg har erfaring med å møte alvorlig syke og døende og deres familier. Det er på mange måter et miniunivers på det som nå skjer i storsamfunnet. Trusselen heter ikke korona, men død. Død som følge av uhelbredelig kreft, langtkommen ALS, kols eller hjertesvikt. Det eksisterer i samfunnet hele tiden, men i småskala.

Bare i Norge dør det tusen personer - kanskje flere, hvert år i en influensaepidemi. Det er normalt at en dør når en er alvorlig syk eller gammel. Før snakket en om lungebetennelse som «gammelmannstrøst». Det var akseptert at det var det mange døde av. Så hva er det som skiller denne situasjonen fra en normalsituasjon? Vi mangler en vaksine – det vil si det som kan beskytte oss mot nettopp dette viruset. Men det vil dukke opp andre virus, andre bakterier. La oss venne oss til det. Livet kan vi ikke beskytte oss mot. Vi kan ikke vaksineres mot livet selv.

Ord som går igjen i disse dager er dugnad og solidaritet med de svakeste i samfunnet. At vi har vist at vi kan løfte i flokk og er i samme båt. Det er bra. Men denne situasjonen vi står i nå har også en pris som noen må betale både menneskelig og økonomisk. Noen faller over bord under seilasen. Når vi i ettertid skal summere opp hva vi lærte av korona-situasjonen 2020 blir det spennende å se hva som blir sittende igjen som «sannheter». Det blir like viktig å se hva vi kan lære av det vi står oppe i nå. Vi har god tid om dagen til å reflektere over livet i det store og det lille.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags