Jeg innrømmer det glatt. Det er slitsomt gang etter gang etter gang å kjempe de samme kampene. Ikke før Stange kommune har tatt minst et skritt tilbake, så er Østre Toten på gang. Nasjonale føringer og vedtak til tross, så planlegger kommune etter kommune å samlokalisere mennesker med utviklingshemning i stadig større bofellesskap. Gjerne lokalisert tett på hverandre, og enda «bedre» hvis det kan legges limt opp til tilrettelagte aktiviteter og arbeidsplasser. Dette er det kommunalsjefene Lisbet Kjøniksen og Bjørn Bollum i Østre Toten er i ferd med å legge fram til politisk behandling.

Det var ikke dette som ble vedtatt da HVPU (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) ble avviklet i 1991. Tvert om, var vedtaket at utviklingshemmede skulle bo som folk flest i ordinære bomiljøer. Gjerne i bofellesskap, men ikke flere enn 4. Hvem som fattet dette vedtaket? Det ble faktisk vedtatt to ganger tett på hverandre. Først av et Storting med rødt flertall og ditto regjering. Men før ord ble til handling var det stortingsvalg. Resultatet ble borgerlig stortingsflertall og borgerlig regjering. Regjeringsskifte til tross – reformen sto fast og ble iverksatt. HVPU ble avviklet. Samtlige stortingspartier, røde, grønne, gule og blå, står bak vedtaket og er forpliktet av det. Et hvert vedtak gjelder til et nytt blir fattet. Nytt forslag til vedtak er ikke fremmet, langt mindre vedtatt.

Det er behov for 60 boliger, står det i Oppland Arbeiderblad. Kan godt være riktig det. Men når det i fortsettelsen står at «noen av dagens fem bofellesskap, spredt rundt om i kommunen, er modne for fornyelse», ringer mine varselklokker. Bofellesskap som trenger fornyelse? Det høres så tilforlatelig ut. Men det som ikke står, er at disse fem bofellesskapene er hjemmene til mennesker. Noen har bodd der lenge, andre kortere. Uansett er det hjem det er snakk om og ikke hvilke som helst hus uten sjel.

Disse menneskene betaler husleie, slik som leietagere flest. Husleielovens bestemmelser gjelder. Det innebærer at leietagerne har krav på formell, skriftlig oppsigelse hvis utleier ikke ønsker å forlenge forholdet. Leieren kan innen én måned etter at oppsigelsen er mottatt, protestere skriftlig til utleieren mot oppsigelsen. Har leieren protestert, faller oppsigelsen bort om ikke utleieren har reist søksmål mot leieren innen tre måneder etter at leierens frist løper ut. Hvis disse utleieobjektene trenger fornyelse – les vedlikehold, så er det utleiers plikt. Det er grunnleggende forskjell på å vedlikeholde og å avvikle.

Det er varselklokka mi som har ringt. Jeg har ikke snakket med leietagerne eller deres pårørende. Det vil imidlertid forundre meg om mange lar seg friste til frivillig å flytte fra hjemmene sine til en omsorgsgetto. Jeg oppfordrer de politiske partiene i Østre Toten til å nærme seg planene med, for å si det forsiktig, meget stor grad av skepsis.