Gå til sidens hovedinnhold

Ikke felleski, men felles-ski

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Jula 2021 markerte slutten på en førjulstradisjon i vår familie. En tradisjon vi har hatt siden felleskiene ble en hit i 2016-ish. Hvert år i slutten av november spør mamma og pappa hva jeg ønsker meg til jul, og hvert år er svaret «IKKE felleski».

Felleskipropagandaen har heldigvis roet seg ned nå som det har blitt mainstream, men fortsatt føles det som at felleski pushes som dop. Felleskilangerne bruker alle de klassiske replikkene:

- Er du sikker på at du ikke vil ha litt felleski da?

- Alle bruker felleski nå!

- Du kommer til å føle deg mye bedre med felleski!

Jeg har konsekvent takket nei til alle tilbud om å låne felleski. Det gir skumle assosiasjoner til å bli tilbudt den første dosen gratis.

Alternativt kan felleski-gjengen fremstå som en religiøs sekt. Etter at samtlige slektninger fikk felleski i 2016, var det bare lillesøster og jeg som sto utenfor felleski-fellesskapet. De andre tilba felleski som løsningen på alle problemer, og dro på pilegrimsreiser til Lygna og Karidalen. Felleski-fellesskapet prøvde å omvende våre fortapte, tvilende sjeler. Vi skjønte at det ikke var vondt ment, de ville bare frelse oss slik at vi også kunne se lyset.

Presset utløste en slags sen trassalder, og jeg bestemte meg for aldri i livet å anskaffe felleski. Men det var ikke bare trass. Hovedsakelig handlet det om at jeg går så lite på ski at det føltes bortkastet å ha et eget par.

Dette var visst ikke et gyldig argument. Bare jeg fikk meg felleski, ville nok skigleden – sist sett på skihytta i Søndre Land en gang vinteren 2014 – komme tilbake. Nordmenn er tross alt født med ski på beina. Langrennsski. Men hvordan vi bruker dem varierer.

De to hovedgruppene er de som går skirenn, og de som går skitur. En noe mindreverdig tredje gruppe, er de av oss som har byttet ut de medfødte skiene med tøfler på beina. Vi liker oss best inne i hytta, hvor vi gjerne tar ansvar for å fyre i peisen og koke kakao til skientusiastene kommer inn igjen. Vi fnyser av folk som sier «nei, nå må jeg ut en tur, altså!»

I en del år nå har jeg trivdes best med tøfler på beina. Men så var det de felleskiene da, de som liksom skulle endre alt.

På julaften oppdaget lillesøster at det lå en mistenkelig skiformet pakke under sofaen. Vi godtet oss over at noen i julekveldselskapet kom til å måtte gi etter for felleskimafiaen. Det kunne ikke være oss, for vi hadde som vanlig meldt tydelig i fra om vårt ståsted; «IKKE felleski». Skipakka ble dratt fram fra under sofaen etter at alle pakker som kunne forventes, var pakket opp.

Til vår store overraskelse sto det mitt navn på gavelappen. Slik fikk lillesøster og jeg én brukt felleski hver – «felles-ski», som mamma og pappa så fint kalte det. Siden skiene strengt tatt er et par, fulgte det med pakka en avtale om at jeg har omsorg for felles-skiene i oddetallsuker, vinterferien og siste halvdel av påsken.

Etter at felleski-sjokket hadde lagt seg, fikk vi rett over nyttår besøk av vår tidligere utvekslingsstudent fra Tyskland. I et svakt øyeblikk sa jeg spøkefullt «vi får vel ta oss en skitur vi da, hehe». «Ja», svarte hun. Scheiße.

Så sto jeg plutselig der, langt oppi Åsen, på felles-skiene våre. Tyskeren hadde selvsagt fått låne et par felleski, så vi to var klare for en potensielt livsendrende opplevelse. Pappa var med som Ås-guide/motivator/løypemaskin/pakkesel. Samme dag som Tour de Ski ble avsluttet på toppen av monsterbakken, tuslet vi opp bakken til Rognlihaughytta. Det var mer tour enn det var ski, for å si det sånn.

Det ble ingen god test av felleskiene. Men jeg må tilstå at turgleden kom krypende.

Det beste med turen var totenkringler og kakao, og den varme dusjen da vi kom ned igjen. Pluss at jeg fikk tatt masse fine bilder av grantrær med snø på. Det var en kort tur, men med høy Instagram-faktor. Og tyskeren skrev en bayersk grovis i hytteboka. Jeg kan ikke tysk, og tør dermed ikke ta ansvar for å gjengi vitsen her, men hvis du er nysgjerrig så er det bare å ta felleskiene fatt.

Normalt er skigåingen den kjipeste delen av skituren, men denne gangen var det faktisk litt ålreit. Dette kan selvsagt ha noe sammenheng med at hele skituren var på to kilometer. Altså var vår skitur like lang som distansen mer motiverte langrennsløpere kaller sprint. Her ville det vært lett å legge skylda på tyskeren, eller at det ikke var kjørt løyper der vi gikk, men det ville vært feigt (nå er det uansett nevnt). Den ærlige forklaringen er at to kilometer var akkurat passe.

Slik har felles-skiene gitt en befriende erkjennelse, om enn ikke akkurat den giverne håpet på; skitur for meg må være mest tur og minst ski. Og kakao er viktigere enn Klæbo-klyv.

Jeg velger å tenke at poenget med å gå en skitur er å være ute. Da må vi kunne kalle en skitur for en skitur, uansett hvor lang (les: kort) den er.

Skituren vår ble ikke registrert på Strava eller Endomondo. Vi gikk ikke langt, men vi var ute ganske lenge. Etter neste skitur vil jeg ikke bli spurt om hvor langt vi gikk! Spør heller om jeg tok noen fine bilder.

Det kan nok ikke tilskrives felleskiene, men skigleden kom snikende tilbake. Per 4. januar 2022 har jeg allerede gått like mange skiturer som i 2021 – én. Skitur er for meg en tur med ski. Og den bør måles i antall Kvikk Lunsj-lengder, ikke kilometer.

Kommentarer til denne saken