Ikke engang kjærlighet kan reparere en kropp som skal dø

Av
DEL

MeningerVelkommen til det nye 20-tallet! Skulle gjerne tatt imot dere iført en lekker Charleston-kjole og et strålende vertinne-smil, men vi får ha det til gode. Den mørkeste tida på året har bare så vidt passert oss, og jeg er fremdeles litt usosial. Den vinterhatende grinebiteren klaget sin nød lenge før nettene ble lange, mens melankolikeren fyrte opp i peisen, kjøpte rødvin og sjokolade, og tenkte at våren tross alt blir i lyseste laget. Når mørket ble som mørkest i 2019, beit noen av oss fast i syklusenes gang, andre ruslet avmålt videre som før. Noen orket ikke mer, andre tok på ski mens resten danset og lo seg gjennom natten. Atter andre kjøpte brodder, ørten fyrstikker og stearinlys. I det hele tatt: individuelle liv møter verden. Som vanlig både til å le og gråte av.

Det har vært mye snakk om lys og mørke denne jula. Disse naturlige fenomenene med de største metaforene. Væren og ikke-væren. Yin og Yang; eldgamle symboler på krefter som ikke klarer seg uten hverandre. Den mest fryktede av mørkets skikker er selvsagt døden.

Pappa døde plutselig rett før jul. Og livet formet nye deler i meg. Kanskje er de grener, kanskje røtter. De er i alle fall helt ekte.

Det har alltid stått klart for meg at man bør rådføre seg med Døden, få hjelp til å ordne opp, sørge for skillet mellom viktig og uviktig, ikke la ting være usagt, ugjort. Likevel, jeg var en novise. Før den kom som et slag i magen, en kvalme, satt seg fast i halsen, i brystet. Før det, var alt bare filosofi.

Ikke engang kjærlighet kan reparere en kropp som skal dø. Det eneste kjærlighet kan gjøre i sånne tilfeller, er å styrke og støtte. Det er verken banalt, pompøst eller romantisk. Slett ikke. Det er mer som en dølahest. En dølahest som elsker sitt tunge arbeid fordi den ikke kan annet. Det er en plikt og en rettighet, en naturlig følge av å være til. «Den hellige ånd» sies å være Guds skapende kraft, og den kommer i mange former, av og til er symbolet en due, men jeg tenker den også kan være en dølahest. Et pust som gjør at når dritten treffer, så bretter vi opp ermene, retter opp ryggen, og som dikteren Falkeids gode huskeregel: Skaffer oss et spett. «Livet har deg på mannskapslista», skrev Falkeid. Jeg tror på det.

Husker jeg satt ved sykehussenga og tenkte på kunstens resonans, på ånd, på skjønnhet, poesien som gjør det uforståelige gjenkjennbart. Hvor lettbeint alt det virket, nå som jeg satt godt plantet i kjøttets dimensjon. Det brutale møtet med kroppens forgjengelighet. Så nådeløst. I disse rå øyeblikkene av ufiltrert armbryting med virkeligheten, minutter som kan bli til uker, dager og år, må kunstneren og filosofen gi plass til mennesker som tørker rumper, spy og snørr. De som ivaretar oss og våre rasende og sorgtunge, våre barn, eldre, syke, gale og handikappede.

Mennesket er også en del av naturens underverk, selv med alle våre mangler. Og etter tre brutale uker på et lokalsykehus vi er takknemlige for at lå innen rekkevidde, så var det jo bare én konklusjon vi kunne trekke: det er folka som gjør en forskjell. Vår lille familie var bare en av mange, for oss derimot, var mannskapet rundt oss det eneste vi hadde.

Det er dere som er tett på virkeligheten, på livet. Dere står i våre mørkeste rom, møter vår ensomhet og frykt. Digitalisering av livsløpet og «robotene kan ta over alt»? Glem det. Vi mennesker er større enn som så. Vi kan ikke byttes ut med en maskin. Bare du er du. Så ekte at det er uvirkelig. Så ekte at det er ekkelt å vite at vi ikke hører på dere når dere forteller hvordan dere best kan jobbe forsvarlig og faglig. Hvordan dere kan få gode arbeidshverdager, hvor mye dere trenger å få – og gi. Ingen spurte meg om kjøp av F-35. Jeg vil at skattepengene mine skal gå til deg, du som kan hete Ida, Kristine og Geir, som jobber på sykehus, på pleiehjem og i omsorgsboliger, i barnehager, på skoler og barnevernsinstitusjoner. Pengene skal gå til å ta imot, stelle og pusse dølahester.

Dere la et vakkert brodert klede over ham til slutt, ett med duer på. Så respektfullt og omsorgsfullt. Det så ikke ut som om han sov, selv om han hadde et lite lurt smil. Midt i den forferdelige opplevelsen av å se på en død pappa, følte jeg en overraskende lettelse. Det var ikke til å ta feil av: det var ikke han som skulle brennes eller bli til jord, det var kroppen hans. Helt tydelig nå kun kropp. Pappa var ikke lenger der. Han var i aller høyeste grad til stede likevel. I meg og rundt oss. Da sprang det ut en ny gren i meg, nye røtter. Slike man ikke kan lese seg til.

Mennesket kommer alltid til å være en syntese, en del av et kretsløp, noe større enn oss selv; noe som forener oss, og så – den sårbare menneskehammen vi opplever å stå alene med. Som gjør at vi lever i spenningen mellom det gode og det vonde. Glede og sorg. Dynamikken mellom å tilhøre alt og føle oss adskilt fra det hele. Når får vi tid til å snakke om hvordan det oppleves?

Jeg tenker at vi må øve på å la kjærligheten ta plass i så mange nyanser som mulig. Den behøver ikke være føyelig, rosa og øm, den behøver ikke være pyntet, festklar og blid, den kan være beinhard, modig og blå. Som kong Harald sa i årets nyttårstale: av og til må vi bære hverandre. Sett deg på ryggen min om du ikke orker gå den siste mila, sier dølahesten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags