Dersom noen har gjort saken om hjemmetjenestene til et politisk spill, er det herrene Vestlie, Sørensen og Hagen. De øvrige partiene i kommunestyret har fokus på å komme beste mulig ut av en vanskelig situasjon både for de ansatte og brukerne. En politianmeldelse er lite konstruktivt i en svært krevende situasjon for alle de involverte.

Det stemmer nok at anmeldelsen formelt bare er underskrevet av Vestlie og Sørensen. Carl I. Hagen har ingen annen rolle en at han er foreslått av Vestlie som 1.-kandidat for Frp, og at han sannsynligvis også har rådgitt Vestlie og Sørensen om hvordan denne saken kan brukes til å få maksimal oppmerksomhet i valgkampen. Hvorfor skulle ellers Carl I. Hagen være frontfigur under pressekonferansen? Og hvem har fått mest oppmerksomhet i etterkant både i lokal- og riksmedia? Carl I. Hagen er en mester i å få oppmerksomhet om egen person. All historisk erfaring tilsier også at han benytter enhver anledning til å gjøre nettopp det – også denne saken.

Det er ingen hemmelighet at jeg har svært lite til overs både for Frp og Carl I. Hagen. Men Stig Vestlie er sannsynligvis en av Hagens aller største gjenværende beundrere. Ikke engang Hagens eget lokallag i Oslo ønsket Hagen på sikker plass ved stortingsvalget. Når Vestlie og Sørensen påstår at anmeldelsen bare er gjort for å få politiet til å vurdere om noen i ledelsen skal stilles til ansvar, er det lite som tyder på dette er den hele og fulle sannheten. Omtrent to uker før anmeldelsen traff jeg tilfeldigvis et svært sentralt medlem i Vestre Toten Frp som gledesstrålende kunne fortelle at «nå kommer det til å trille hoder».

En av de tre anmeldte er ordfører Stian Olafsen, som heller ikke akkurat er kjent som en ihuga tilhenger hverken av Frp eller Carl I. Hagen. Når Frp velger å anmelde en politisk motstander midt i en pågående prosess og midt i en valgkamp, bør de være temmelig sikre på at det er begått lovbrudd. Den begrunnelsen som blir gitt i innlegget fra Vestlie og Sørensen for anmeldelsen, framstår som ren spekulasjon om at noe ulovlig kanskje kan ha foregått. Dersom kontrollutvalget kommer til at noe ulovlig har skjedd, ville det vært grunnlag for en anmeldelse. Men en så tynn begrunnelse for en anmeldelse midt i valgkampen, kan vanskelig oppfattes som noe annet enn et forsøk på å oppnå politisk gevinst av saken og få oppmerksomhet om Carl I. Hagen. Dette kalles politisk spill; og de som har satt i gang dette spillet er herrene Vestlie, Sørensen og Hagen.