10. september er verdensdagen for forebygging av selvmord. Hos krisetjenestene merker vi mer enn noensinne folks behov for hjelp.

Sist år var det 658 mennesker som tok sitt eget liv i Norge, 50 av disse var hjemmehørende i Innlandet. Tre av fire som tar sitt eget liv er menn. Årsaken til dette er sammensatt: men, vi vet at menn er mindre flinke til å oppsøke hjelp.

Men nå er det ikke statistikk det handler om – dette er våre medmennesker. Hver eneste gang et menneske tar sitt eget liv, er det en stor tragedie. For hen som opplevde livet så tungt og mørkt at det framsto som en løsning å forlate det, og for familie og venner som står tilbake i sjokk og sorg.

Som enkeltmennesker kan vi alle være mer til stede og stille de spørsmålene som er vanskelige, stoppe opp en ekstra gang for å spørre hvordan noen har det. Det at noen isolerer seg betyr ikke alltid at de ikke vil ha kontakt. Men det kan bety at de selv ikke orker å ta kontakt.

Forebygging av de mange selvmordene er et samfunnsansvar. I 2020 la regjeringen frem en handlingsplan for forebygging av selvmord i Norge. Denne planen inneholdt en nullvisjon, men det er dessverre langt til vi kommer dit.

Handlingsplanen er verd å lese, både fordi den er grundig, men også fordi den setter søkelyset på tematikk og problemstillinger knyttet til selvmord som mange ikke er klar over. Disse utfordringene må vi ta fatt i.

Det har den siste tiden kommet mange signaler på at barn og unges psykiske helse er utsatt. Dette begynte lenge før pandemien. Det har i flere år blant annet vært ropt varsku fra eksperthold om at barn og ungdom med spiseforstyrrelser ikke får god nok oppfølging. Trenden er økende, og mange har varslet om lang tid på å få hjelp.

I Studentenes helse og trivselsundersøkelse (SHoT) oppgir 44 prosent av studentene mellom 18 og 20 år at de er ensomme. Dette er også skremmende tall. Konsekvensen? Unge mennesker vokser opp med svært vanskelige liv og i verste fall blir de et tall i selvmordsstatistikken. Bak hvert tall er det et menneske det er snakk om; dette er våre barn og vår fremtid.

Pandemien har forverret tilstanden til mange barn og unge, men behandlingstilbudet har ikke bedret seg eller blitt mer omfattende. Snarere tvert imot, det blir ikke prioritert høyt nok.

Vi i Kirkens SOS har gjennom hele pandemien vært tilgjengelig for folk i krise, slik vi alltid er. Men vi har i det siste gjort noen viktige observasjoner: samtalene og henvendelsene har blitt lenger og de har fått en mer alvorlig karakter. Nå er det dessuten såpass mange som kontakter oss, at vi trenger flere som kan engasjere seg som frivillige hos oss.

Nå som verdensdagen for forebygging av selvmord nærmer seg, vil vi oppfordre alle som har folk rundt seg de bryr seg om: ta den ekstra tiden det skal til for å sjekke inn med hvordan de har det! Eller fortell dem om oss.

Noen ganger kan en samtale eller et ekstra spørsmål være det som utgjør forskjellen mellom liv og død.