Mange spørsmål skal besvares når idretten etter hvert skal komme i gjenge igjen. Fører oppholdet fra trening og konkurranser til så mye frafall som vi frykter? Vil konsekvensene av at idrettens fellesskap i lang tid har ligget mer eller mindre nede skape varig trøbbel for barn og unge? Har myndighetenes tiltak overfor idretten vært for inngripende? Hva vil konsekvensene av for lite fysisk aktivitet og mindre tilhørighet og fellesskap være? For skoleresultater, for den fysiske og psykiske helsa?

Både forskere og idretten sjøl vil være opptatt av disse spørsmålene, og heldigvis er mange allerede påskrudd og har tatt initiativ til både å sette i gang forskning og forberede forslag til mottiltak. Akkurat nå er imidlertid mange av lederne i Idretts-Norge mest opptatt av hvordan de skal berge idrettslaget og aktiviteten gjennom den krisa vi fremdeles står midt oppe i.

Må tilbudet reduseres? De store idrettslagene som arrangerer mesterskap og store idrettsarrangement lider store økonomiske tap, andre bygger anlegg og er i en svært krevende økonomisk situasjon.

Hvordan skal de håndtere store økonomiske tap, som også i stor grad har sammenheng med kvaliteten og omfanget av idrettsaktivitet som kommer våre barn og unge til gode?

Gjennom sju lange måneder har mange mistet gløden og motivasjonen, både aktive idrettsfolk i alle aldre, de frivillige og lederne. Noen vil si at sju måneder ikke er så veldig lenge, men for veldig mange idrettslag og idrettsforbund er det ikke bare å låse klubbhuset også vil det bare være «business as usual» når vi en gang «skrur på» for fullt igjen. Kanskje går det helt fram til neste høst før er tilbake til normalen, kanskje enda lengre.

Idretten i Innlandet har mange ansatte og er en viktig del av verdiskapingen vår. Idrett, anlegg, arrangement og aktivitet henger nært sammen. Selv om svært mye arbeid fremdeles utføres av frivilligheten, har vi hatt en enorm profesjonalisering av idretten gjennom de siste tiårene. De utgjør små og store bedrifter med kompetente ansatte. Hvor mange av dem vil komme til å miste jobben sin?

Fra før har vi hatt store utfordringer med frafall, særlig blant ungdom. Vi ser at frafallet nå er bekymringsfullt høyt blant de minste ungene, som hos ungdom og unge voksne i breddeidretten.

Ungdom og unge voksne som har satsa på idretten sin over lang tid mister dessverre mye av gnisten når de ikke har muligheten til å kunne konkurrere. Frivillige er heller ikke en utømmelig ressurs som automatisk er på plass igjen etter at krisa er over.

Som leder i et middels stort idrettslag, er jeg bekymret over at den livgivende aktiviteten går ned, og at idrettsgleden i befolkningen stilner. Mange gjør en fantastisk jobb for å holde hjula i gang, men det kreves mye av dem nå på mange fronter. De må bli sett og få både gode økonomiske incitamenter og nye verktøy å møte den nye virkeligheten med.

Det er viktig at vi får satt utfordringene inn i ei kunnskapsbasert ramme, og at vi står sammen om å finne mottiltakene som virker.

Jeg er glad for at idretten nå tar initiativ til et bredt anlagt forprosjekt som involverer aktører som representerer idretten i Innlandet der alle ønsker å gjøre et arbeid for å være en progressiv aktør, og ikke et passivt offer i koronasituasjonen. Idrettsbevegelsen i Innlandet kan ta en posisjon nasjonalt, vise aktivt lederskap og bidra til modernisering av idrettsorganisasjonen. Både Senter for praksisrettet idrettsvitenskap, nettverk og nyskaping (SPINN), Olympiatoppen Innlandet (OLTI) og Innlandet idrettskrets er med på laget. Innlandet fylkeskommune vil også delta i en ressursgruppe i tilknytning til prosjektet.

Det blir spennende å følge dette arbeidet framover, og jeg er klar for å være med å sette flere gode tiltak på den politiske dagsorden.