Gå til sidens hovedinnhold

I skammens tid

Artikkelen er over 2 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er stadig mer vi burde skamme oss over. Etter at det først ble skamfullt å fly, har skamordene haglet og er som et mangehodet troll.

Plast-skammen burde tilsvart problemet, som har bygd seg opp over lang tid. Plast havner i hvaler og hav, den propper til kloakksystemer og faller med snøen over Arktis. Mikroplast er over alt. Det hjelper ikke å bytte ut bensinbiler med el. Så lenge vi beholder dagens kjøremønster, vil dekkslitasjen fortsette som før og etterlate mengder av bitte små plastbiter i naturen. Og tenk at det fortsatt er fritt fram for korker, flasker, q-tips, engangsbestikk, emballasje med mer i vårt i-land mens en rekke afrikanske land har innført forbud mot handlenett i plast. Om cirka et år blir det forbudt å eksportere plastavfall uten lisens, men det løser ikke dilemmaet. Filippinene og Malaysia har sagt nei til fortsatt dumping av vestlig søppel. Heller ikke Kina vil ha mer av vårt, de har nok med sitt. I Europa finnes det ikke gjenvinningssentraler til å ta unna interne søppelberg. Jeg vasker og samler og putter i riktig søppelsekk for at 98 prosent av dette deretter fraktes til Tyskland, mens 80 prosent visstnok ender på fyllinger og i naturen. Sørgelig nok koster gjenvunnet plast bare litt mindre enn ny. Dette er politikk. Så spørs det om Norge tar ansvar og anlegger gjenvinningssentraler?

Også kjøttspising har blitt belemret med skamord, og atter handler det om ressurskrevende produksjon som ødelegger natur, beslaglegger matjord og prioriterer kjøttfe framfor mat til mennesker. I det hele tatt er jordbruk en kilde til klimautslipp og forurensing. Det, å spise mindre slakt, er fullt mulig. I tillegg kreves en storstilt omlegging til giftfri og fornuftig jordbruksnæring, ikke bare endring av kotelett- og biffvaner. Selvsagt har vi grunn til å reagere på den vanvittige nedbrenningen av regnskog, men det er dobbeltmoralsk å støtte opp om kjøtt- og dyreforimport samt tillate at norske bedrifter forurenser borte. Her hjemme har vi beite som ikke egner seg som korn- og grønnsaksland der det kan gå sau og geit, så kjøttløse behøver vi ikke bli.

En dag smatt et nytt hode ut av radioen: Betong er en miljøversting, og bygging med dette materialet kommer på 3. plass i utslipp av CO₂ etter oppvarming og transport. Tekstilbransjen fulgte like etter. En fersk rapport forteller at industrien står for 8 prosent av de globale utslipp og slår både fly- og sjøfart. I tillegg til kraft kommer et enormt forbruk av vann. Det skal visstnok 7000 liter til for å produsere et par jeans, og i tillegg forurenser spillvannet. Mesteparten av moter og klær importeres av bruk-og-kast-land. Hvert sekund brennes et lastebillass med tøy, og mikrofiber fra vask og vrakede varer ender i den livsviktige naturen vi har mistet respekten for.

Skamme seg den som vil, men det hjelper lite med eksempelvis flyskam. «I det hele kloden er i ferd med å gå opp i flammer, gjør den såkalte siviliserte menneskeheten sitt ytterste for å hive bensin på bålet. Fornuftige mennesker ber oss ha fly- eller kjøttskam, samtidig som de støtter en «forsvarspolitikk» som i klimabudsjettet gjør sivil luftfart til en knøttliten mus sammenlikna med militærindustrien», som er en elefant i flg. Røhnsen på fredag. Krigsaktiviteter er troll i seg selv. Også i fredstid er den slags til enorm belastning for kloden. Utgiftene tilsvarer 615 FN-budsjetter, og da er ikke opprydding og nødhjelp inkludert, siden krigsskader kan påføres andre ansvarsfritt. Det å fjerne alle dagens vanvittige våpen er et langsiktig, krevende og kostbart prosjekt. I stedet rustes det opp som aldri før. Kunne vi bare hatt krigsskam. Vårt lands militærkrigsproduksjon er jo en del av problemet

Da Lahlum ble invitert til Dagsnytt atten fordi han frivillig betalte 100.000 ekstra i skatt, var det for å få kjeft, og begrepet skatteskam ble unnfanget. Vi burde alle vært på omskolering for å lære å tenke annerledes. Og hvordan nærer vi solidaritet, samhold og samarbeid i et samfunn der storkonsum har blitt en selvfølge?

Kommentarer til denne saken