Gå til sidens hovedinnhold

Morskap som moralsk autoritet og hersketeknikk

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bruker du morskap til å framheve din moralske overlegenhet? Eller bruker du morskap til å baksnakke og knekke en kvinne du ikke liker?

Hilary Clinton presenterte seg selv på sin Twitter-konto som «kone, mor og bestemor». I 2012 forsvarte den islandske musikeren Björk Pussy Riot seg som «mor og musiker». Morskap er som en tittel som brukes til å framheve at vi kvinner som tilfeldigvis har barn, er moralske og gode mennesker – underforstått til og med bedre enn de som ikke har barn.

Tittelen mamma brukes til å legitimere ekspertuttalelser om alt fra vaksinepolitikk og medisin til pedagogikk og oppdragelse. Det empiriske grunnlaget på 1,7 barn gjør kvinner til eksperter på egne og andres vegne.

At menn er fedre, er mye mer privat. Kvinners morskap er mer offentlig og mye mer knyttet til moral. Å kalle og stemple seg selv som mor gir en moralsk autoritet i debatten. Som mor snakker man liksom på vegne av morskapet og hele den totalitære kraften morskapet presenterer. Morskap blir nesten som en hersketeknikk. «Hør på meg, jeg er mamma», virker Hilary Clinton og Björk – og alle som bruker tittelen mor i sammenhenger den ikke hører til – å understreke. Morskap gir dem en autoritet som de ikke hadde hatt uten å ha født barn.

Morskap kan også brukes andre veien – til å slå ned andre kvinner. Det hviskes om mødre som ikke oppfyller kravene til plettfritt morskap. Du vet, damene som alltid henter barna sine litt for sent, om det er barnehage eller barnebursdag eller bare fotballtrening. Det snakkes om dem som om barna deres ikke hadde fedre. Når barnet mangler eller feiler noe, er det alltid mammas skyld. Det er faktisk ikke så mange tiår siden man fremdeles trodde at for eksempel autisme skyldtes «kjølige mødre».

 

Jeg innrømmer: Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Jeg opplevde mitt livs største krenkelse i desember da jeg selv ble meldt til barnevernet for nettopp dårlig morskap. Personen som meldte meg inn, mente jeg at jeg var så dårlig mor at mine tre barn skulle tas fra meg, rett og slett reddes fra mitt dårlige morskap. Jeg var en slik kjøleskapsmamma.

Ingenting av bekymringsmeldingen stemte med mitt eget inntrykk og erfaring av mitt eget morskap, heldigvis ikke med så mange andres heller, men likevel: Det var en krenkelse som fremdeles sitter i kroppen. Hvorfor er det slik?

Jeg tror det skyldes nettopp de sterke normative og moralistiske diskursene knyttet til morskap. Fordi morskap er så sterk kulturell kraft i samfunnet blir angrepene mot det ekstra voldsomme og ekstra sårende. Som en samfunnsdebattant og som en offentlig person er jeg blitt kalt for mye og mangt, men ingenting har rystet min eksistens som det å bli meldt inn for ikke å være en god nok mor. Jeg føler med 70-talls kjøleskapsmødre som feilaktig ble anklaget for sine barns autisme.

Jeg tror – som en passe god mor – at det bare er de dårlige mødrene som aldri lurer på om de er dårlige mødre. Vi andre, adekvate mødre, stadig lurer på om vi gjør ting riktig. Hver eneste god mor føler utilstrekkelighet, og er redd for å gjøre feil – og gjør feil, utallige ganger, ofte flere ganger om dagen.

Morskap er nemlig så mye. Morskap er kjærlighet, sinne, lykke, glede, ansvar, skyldfølelse, redsel og angst. Følelsesskalaen er enorm. Morskap er en følelse når du ser på barnet sitt, og fortsatt ikke kan forstå, at der er han – vidunderlig, unik, oppspilt, skjorta feil vei, fortsatt i den samme buksa, har han husket å spise noe, gikk det bra på skolen, skal vi lage pannekaker til kvelds – og motsatt: Mamma, hørte du den lyden ute, hva var det, mamma jeg får ikke sove, mamma har du husket å sette mobilen min på lading.

Da jeg ble mor for mer enn 12 år siden, ble jeg overrasket hvor totalitært det var. Jeg hadde sett for meg at det å være mamma var noe søtt og idyllisk, til og med romantisk. Jeg ble overrasket, til tider nesten lamslått, over mengden av arbeid og mengden av rot – jeg blir det fremdeles, nesten hver eneste dag.

Morskap har en tendens til å bli til en religion, en altoppslukende kraft. Farskapet har ikke denne samme totalitære dimensjonen. Farskap er ikke like mystifisert og politisert som morskap, det tas mer naturlig og for gitt. Ved å bli mor forstod jeg alle som frivillig avstod fra å få barn. Frivillig barnløshet er en måte, kanskje den eneste mulige måten, å beholde sin identitet som noe annet enn mor i et kulturelt landskap der morskap troner øverst og farger alt annet en kvinne er, og kan – og bør – være.

Når jeg skriver tekster som denne, skriver jeg dem først og fremst som Sanna, ikke som mamma. Morskap er en del av livet mitt, men ikke hele livet. Når jeg skriver, skriver jeg med hjernen, ikke med livmora.

Husker du denne?

Les også

Gjøvik – Norges mest anonyme by?

 

Kommentarer til denne saken