113 grunner til å la være

Anne Marit Sletten, kommunikasjonsrådgiver

Anne Marit Sletten, kommunikasjonsrådgiver

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

KommentarEtter alle selvmordene blant ungdom i  Lillehammer og Trondheim, satte jeg meg ned og så Netflix-serien «13 reasons why».

Jeg ville se hva det var som fikk fagfolk til å mene at den inspirerer ungdom til å ta livet av seg.

Jeg må innrømme at jeg var skeptisk. Som gammel journalist er jeg godt kjent med mediepanikken som kan oppstå etter alvorlige hendelser. Man trenger noe å peke på som utløsende årsak. Denne gangen var det altså en TV-serie.

I serien møter vi tenåringen Hannah, som har begått selvmord og etterlatt seg tretten lydopptak. På disse forteller hun sin historie om hvordan tretten personer på hver sin måte gjorde livet hennes til et helvete, og ga henne en grunn til å ta livet sitt.

En for én tvinges alle tretten til å lytte gjennom opptakene, og levere dem videre til den neste på lista. Deretter brytes de på ulike måter sakte, men sikkert ned – en etter en. De angrer, de føler skyld, de gråter. Noen tar et oppgjør med seg selv, vennskap brytes, noen forandrer livet sitt. Noen av dem tar, eller prøver å ta, sitt eget liv.

Hannah får rett og slett en voldsom innflytelse etter sin død.

Jeg var omtrent midtveis i serien da jeg måtte erkjenne at det var noe som skurret. Men hva? Det handlet ikke om scenene som viste voldtekt. Avsky er en følelse det er enkelt å identifisere. Det handlet ikke om at vi får se henne utføre selvmordet heller – selv om det å demonstrere metoder er stikk i strid med alt jeg har lært av medienes etiske regelverk.

Det handlet egentlig heller ikke om at absolutt alle Hannahs forsøk på å åpne seg og fortelle hvordan hun har det ble møtt med feil, eller ingen, respons. Åpenhet funket altså ikke for Hannah, og det er jo ganske drøy kommunikasjon. Spesielt til denne aldersgruppen, og spesielt når vi har med temaet selvmord å gjøre.

Til slutt fant jeg ut hva det var som forstyrret meg mest.

Serieskaperen har plassert dramaet på utsiden av Hannah – hos dem som på ulike vis krenket henne. Det er altså følelsene selvmordet setter i gang hos andre, og makten hun får over dem etter sin død, som er seriens drivkraft. Sammen med Hannahs sterke fortellerstemme, får vi servert en fortelling der selvmordet rett og slett er en måte å ta tilbake kontrollen på.

Dét er problematisk. Det er vel omtrent så feil som det kan få blitt. Som om det å ta livet av seg er en metode man kan bruke for å få andre til å lytte og forstå. Som om selvmord ikke først og fremst handler om et fryktelig ensomt drama på innsiden av hovedpersonen.

Men Hannah blir både lyttet til, og forstått. Hun får på sett og vis den ultimate hevn. Hvis man da ser bort fra at hun er død, noe som – helt objektivt – tross alt er verst for henne.

Jeg har hatt luksusen av å se denne serien med 30 års distanse til tenåra.

Jeg har fått slipt av de hardeste kantene, og mistet de fleste illusjoner. Jeg er fiks ferdig avstumpet, og har derfor ingen tro på at et helt skolemiljø vil kollapse i kollektiv erkjennelse av skyld, med påfølgende skam og anger. Verden funker ikke slik. Selvmord er, og vil alltid være, en jævlig ensom ting. Selvmord rammer alltid hardest hos dem den døde minst ønsker å ramme. For de fleste andre går verden bare videre som før, slik den alltid har gjort.

Målgruppa har ikke rukket å bli avstumpet ennå. De er fortsatt søkende, nysgjerrige, idealistiske og på evig jakt etter noen eller noe de kan identifisere seg med. Fortsatt ser de stort sett verden i svart eller hvitt. En krise blir fort altoppslukende, om den nå er liten eller stor. Og mens de aller fleste av denne seriens seere aldri ville drømme om å gå hen og gjøre slutt på alt, er det kanskje annerledes for dem som allerede har lekt med tanken. Dem som allerede er deprimerte nok til å ikke finne veien ut av det sorte hullet de bor i. Ungdommer kan, som kjent, være nådeløse mot både seg selv og hverandre.

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ikke liker måten serien snakker til meg på. Den hjelper ikke til med stort annet enn å skape debatt om seg selv – og dermed faktisk får folk til å diskutere selvmord. På ett nivå er det kanskje bra.

For noen sårbare sjeler er det kanskje ikke så bra.

Jeg skal innrømme at jeg er spent på hva de har tenkt å finne på i sesong 2. Jada, den kommer. Den vil neppe handle om depresjon og psykiske lidelser, som er den største årsaken til selvmord. Ei heller om de mange veiene som finnes ut av depresjoner, hvor lurt det for eksempel kan være å snakke med foreldrene sine når man sliter, eller ganske enkelt opplyse om at de vanskelige tenåra faktisk går over – helt av seg selv. Eller alle de andre, gode grunnene som finnes til å la være å gjøre som Hannah.

Det er flere enn 13.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags