«Utenforskap er en utfordring for hele landet» skriver OA fra statsråd Isaksen. Og tallene er soleklare. Han har helt rett. «Vi må tenke nytt, og det gjør Søndre Land» sies det videre – fra han. Så er det en liste av prosjekter for nytenking. FROG, COA, FLYT, NED, VILMER.

Jeg har surfet gjennom disse fortegnelsene, og Sølve AS som var med på møtet med campingplasseieren Rune Selj, ordføreren og Isaksen. Ingen har kompetanse innenfor det grønne skifte, kompetanse i å lede omstilling, fornying, juridisk menneskeverd. «Vekstbedriften» Sølve AS tilbyr at mennesker kan klippe gress, hogge ved eller gjøre annet, samfunnsmessig dårlig betalt arbeid. Lavlønnet arbeid, NAV, helserelatert funksjonsevne, lite penger. Det er norsk utenforskap. Et utenforskap i en ny norsk identitet. Den heter konsum. Du er hva du kan kjøpe. Jeg tror, om du har din identitet i Sølve AS, er du en dårlig konsument. Og siden det er billig å leve i Land og Etnedal, samles utenforskapet der.

Hva kan vi gjøre for at utenforskap minskes? Det heter integrering. Søndre Land har fått en idrettsarena der ungdom kan henge. En del av året. Kantineprosjektet er genialt. Fra et Røde Kors-prosjekt som heter «Slå rot» kan jeg si at integrering, fellesskap og identitet kan skapes på kjøkkenet. Hva har kjøkkenet på SFO å tilby? Rundt omkring i landet? Kulturskolen?

Søndre Land eier et verdiskapingsprogram fra staten. «Våtmark i en ny tid». Dette er den økonomiske grunnpilaren for Dokkadeltaet nasjonale våtmarkssenter AS. Eid av kommunen (sammen med Nordre Land). Tanken var at naturen er gratis. Den involverer. Ubegrenset åpningstid selv i koronatider. I naturen fins det kun innenforskap. Erfaringsstoler har vist det. Søndre Land har satt i gang mange prosjekter, men klarer ikke å ta vare på det de har. Og det er noe som må forandres på. Å ta vare på det en har.

Penger, prosjekter og politikk, er flyktig. Mennesker og trær og været er ikke det. Både mennesker og trær må bo en plass. Det blir mange konsulenter på hjemmekontor og mange i arenaen som jobber dugnad. Der ligger Norges problem for utenforskap. Innenforskap og ærlig betalt arbeid. Mye av det skapes av frivillige og hjemmeværende. Utenforskap skapes av økonomer, statsansatte. Pratmakere. Og mennesker som fordriver sin tid med ikke å skape noen verdier. Vi har et problem med å definere verdier!

Harald Eia mener tillit er Norges store gull. Og jeg tror han har rett. Vi betaler skatt og vi stoler på hverandre. Å velge ikke være en del av systemet, klare seg på NAV, influencing, gaming – det er også et signal for mistillit. Jeg ser det i skolen, i arbeidslivet, hjemme som far. Tilliten til politikere, som lager Norges strategi og regler, er tynnslitt. Departement, fylkesmenn, KS, LO, partier, kommuner, staten – de har skapt en superliga. Det er på tide at vi som supportere protesterer.

Om vi skal jobbe for fremtiden, i Søndre Land, i Nordre Land, i Oslo, i Tromsø eller planeten jord og hav, så må vi ha en felles strategi. Den heter ikke best for Land, eller best for Innlandet, eller best for Norge. Hver gang noe er godt for noen, er det dårlig for noen andre. «Alles Gute ist nie beisammen», har jeg lært av bestemor Lisbeth. Politikere i dag forstår ikke det og er orienteringsløse. I alle fall i Norge.

Det er kun et parti som ser på utenforskap. Og hva ressursen innenforskap innebærer. Det er Partiet Sentrum. Basert på en global forståelse for bærekraft. FNs 17 bærekraftsmål. Det måtte et nytt parti til for å løfte Norge til internasjonal politikk. Norske velgere avgjør om de får lov til det. Jeg fant ikke noe jeg kunne stemme for, i lille Norge. Med min lille norske stemme. Å la være å stemme ligger dermed nært. Men nå har jeg funnet en stemme som er min. Og jeg er sikker på, at jeg ikke kan gjøre noe galt med den stemmen.