Så viser det seg at du og jeg må være med og spleise på oppløsninga av Viken, Vestland og Telemark og Troms og Nordland – selv om vi i Innlandet faktisk gikk inn for å fortsette som i dag. Regjeringa har foreløpig satt av 200 millioner kroner til å gjenopprette de oppløste fylkene – pluss Ålesund kommune, og disse pengene er reservert innenfor den samlede ramma til hele Kommune-Norge.

Da denne spalten før folkeavstemningen påpekte at faktagrunnlaget og økonomiplanen som talte for reversering var høyst uklart, ble usikkerheten ganske enkelt avfeid med at Sp-lederen hadde lovet å ta regninga. Men i praksis ligger det altså an til å bli mindre i potten som skal gå til faktiske tilbud og tjenester der folk flest lever og bor.

Dertil er det en betydelig forskjell i hva regjeringen så for seg at det ville koste å innfri på dette Sps valgløfte, og hva fylkene og Ålesund har meldt inn at regninga faktisk vil bli. De har nå kontrollregnet på at reverseringen vil koste mer enn 800 millioner, og reagerer sterkt på at Sp-lederen/finansministeren nå antyder at de skriver regninger med gaffel.

Det er mildt sagt dårlig stemning ute i den politiske ledelsen av fylkeskommunene som gikk inn for reversering. I Viken har opposisjonen fremmet forslag om å innstille hele greia. I Vestfold og Telemark sa 69 prosent at de var for oppsplitting i fjor, mens en ny meningsmåling nå at viser at bare 37 prosent mener det fortsatt er en god idé i dag.

Spørsmålet å stille nå er jo om folk flest mener det er så viktig å få tilbake noen av de gamle fylkeskommunene, at det skal gå ut over potten til fylkesveier, til busstilbudet, til videregående skoler, til lærlinger, til tannlegetjenesten, til søknadsmidler for næringsliv og kultur? For slik det ser ut nå, må regjeringen ta hele landet i bruk – for å fordele regninga.

Innlandets debatt om fylkesoppløsning ble endimensjonal, polarisert og følelsesladet. Regionreformen ble et symbol på sentralisering og sentralstyring. For andre enn fagmiljøene er det da også vanskelig å peke på hva som forandret seg til det bedre etter samlingen. Reformen var halvhjertet, og kanskje aller mest Venstres prosjekt i Solberg-regjeringen. Men hvorfor griper ikke nå Ap/Sp-regjeringen muligheten til å etterfylle den med innhold og desentraliserte oppgaver?

Ap har flere ganger gått til valg på å vitalisere det regionale forvaltningsnivået med flere oppgaver og større ansvar. Når de nå sitter med makta, blir den brukt til å splitte opp igjen de regionale miljøene framfor å forsøke utvikle dem.

Samtidig vokser statsforvaltningen. Og det skjer ikke ute i fylkeskommunene. Bare i fjor økte statsforvaltningen, direktorater og satellittetater med 5300 stillinger, til 166.000 – utenom departementene. 4,2 prosent av dem jobber i Innlandet, mens andelen er 10 i Viken og 27 i Oslo. Her har det lenge pågått en betydelig sentralisering i det stille. Hvorfor snakker vi ikke mer om den?

Fylkeskommunene som skal reverseres vil sitte igjen med opprevede og mindre attraktive fagmiljøer. Det øker neppe forutsetningene for å ta imot nye eller større oppgaver. Samtidig viser regnestykket for samling (336 millioner kroner) og oppløsning (310-410 millioner kroner) bare av Viken, at dette i beste fall koster hver innbygger der 650 kroner. Derfor er Viken nominert til Sløseriprisen 2022 av Skattebetalerforeningen.

Den positive effekten for regjeringen er ikke påtakelig i de seneste meningsmålingene. Det blir interessant å se hva Støre og Vedum en gang skriver om reverseringssaken i sine memoarer.