Veslemøy Linde i Vestre Toten MDG skriver i OA-kommentar 27. juli at hytteområdene bør fortettes for å ta bedre vare på naturen. MDG presentertei juni et programforslag der man vil ha slutt på nye hyttefelt og strøm på eksisterende hytter som ikke har dette. Man ville også at folk skal dele hytta si med andre. Jeg savner mer fakta, et videre bærekraftperspektiv og ikke minst en drøfting av grenser for politikk – det nytter fint lite at man i 2016 grunnlovsfestet lokaldemokratiet dersom man innfører stadig mer statlig regulering og innskrenking av lokalbefolkningens råderett!

I TV-debatt mot MDG’s Hulda Holtvedt 2. juni var undertegnede tydelig på at vi må snakke fakta. At fotavtrykket av norske hytter utgjør 0,14 prosent av Norges fastlandsareal er vanskelig å forstå at man kan betegne som «nedbygging». Så er over halvdelen av Norges hytter beliggende i regulerte hyttefelt og kommunene har de siste ti-tjue årene hatt stort fokus på fortetting og mindre hyttetomter. De enkeltstående hytter som ligger spredt i naturen utgjør 45 prosent og er oftest av eldre dato. Norske kommuner er stort sett både dyktige og ansvarsbevisste når de planlegger for hyttebygging og næringsutvikling generelt.

Så har jeg i flere innlegg fremhevet de positive ringvirkninger av det norske hyttelivet sett i et videre bærekraftperspektiv. I fjellregionen har vi demografiske utfordringer – folketallet raser nedover og gjennomsnittsalderen stiger tilsvarende i mange fjellkommuner. Vi trenger å tiltrekke oss flere yngre mennesker, å skape bostedsattraktivitet, for å redusere de store utfordringer vi har omkring verdiskaping, næringsutvikling og ødelegging av våre lokalsamfunn. Det er en fantasiforestilling å tro at norsk landbruk alene skal klare å demme opp for dette. Man trenger til de grader flere bein å stå på – og hyttelivet bidrar sterkt til dette. For egen del hadde jeg aldri valgt å bo i Lesja hvis ikke det var for det pulserende livet hyttelivet gir stadig større deler av året – kombinert med roligere perioder. Hyttefenomenet gir et mye større grunnlag for både offentlig tjenesteproduksjon og privat næring i hyttekommunene, enn innbyggertallet skulle tilsi. Det bidrar positivt til et bedre klimaregnskap enn hvis flere nordmenn hadde kjøpt seg fritidsbolig i Syden. Og ikke minst – det er en sterk motkraft til fremmedgjøring mellom bygd og by. I distriktene er vi helt avhengige av at også byfolket skjønner hva vi driver med og verdsetter det og ser hvilke både muligheter og utfordringer vi har i distriktene. I den sammenheng kan det ikke gjentas ofte nok at Norge trenger en nasjonal hyttepolitikk – der lokalisering, dimensjonering og finansiering av offentlig infrastruktur, beredskaps- og annen tjenesteproduksjon i større grad baserer seg på brukertallet fremfor innbyggertallet!

All politikk handler om interesseavveininger og prioriteringer. Norge har store arealer med unik og flott natur. Det skal vi fortsette å ha. Men vi skal samtidig ha folk og levende og bærekraftige lokalsamfunn i distriktene. Da er det særnorske hyttelivet en viktig faktor for næringslivet som sådan – også direkte og indirekte for landbruket – og for den utveksling av kultur og kunnskap som det unektelig bidrar til.

Overordnet alt annet: Hvis vi mener noe med lokaldemokrati, så er mer politisering og statlig regulering ikke veien å gå. Noen kommuner ønsker mer, andre ønsker mindre hyttebygging. La det være opp til oss som bor lokalt å avgjøre hva som er best for bygda vår; folk får stemme frem de politikere de er mest enige med - eller minst uenige med!