Norsk hytteliv har i mange tiår gått under den politiske radaren. Med pandemien har debatten rundt fenomenet økt men dessverre ofte med et smalt og ensidig perspektiv på nedbygging av natur versus raske penger. Verdiskapingen som hyttefenomenet gir i Distrikts-Norge fortjener en mye bredere definisjon. De immaterielle verdiene som hytteutbyggingen og deres eiere tilfører oss i distriktene er udiskutable og man bør stille seg spørsmålet: Hvordan hadde Norge sett ut uten hyttefenomenet?

Det såkalte «hytteforbudet» våren 2020 i forbindelse med pandemien, synliggjorde hvordan nordmenn faktisk lever sine liv, og restriksjoner på utenlandsreiser har bevirket økt utbygging og bruk av hyttene. Forskerne har lenge snakket om hytteeierne som deltidsinnbyggere og med økt bruk av hytta også som arbeidsplass, er deltidsbolig et mer korrekt begrep enn fritidsbolig. Man bruker begreper som flerhushjemtilværelsen og rekreasjonsmessig byspredning.

I Norge er det relativt stor politisk enighet om at vi skal ha spredd bosetting. Sentralisering er en megatrend over hele verden. Den norske deltidsboligtrenden utgjør en viktig motkraft til sentralisering. Det er grunn til å spørre seg hvor likt Norge hadde vært Sverige når det gjelder avfolkning og attgroing i rurale strøk, dersom vi ikke hadde hatt denne forflyttingen og utvekslingen av mennesker mellom sentrum og periferi. Denne bidrar også sterkt til kunnskaps- og kulturutveksling, og motvirker slik den farlige fremmedgjøring og konflikt mellom by og distrikt som vi ser andre steder i den vestlige verden.

Folkehelseperspektivet er viktig og det er udiskutabelt at hyttefenomenet bidrar sterkt til nærings- og samfunnsutvikling i mange distriktskommuner. Bygg og anlegg, handel og service samt både privat og offentlig tjenesteproduksjon har et helt annet brukergrunnlag enn man ville hatt uten deltidsboligfenomenet. Dersom nordmenn i stedet for å investere i sekundærbolig i eget land hadde kjøpt seg en slik i utlandet, og satt seg på fly eller i bil mange ganger årlig, ville det belastet CO₂-regnskapet negativt.

Utbygging krever areal, men vi må være edruelige omkring fakta og ikke stemple hyttebygging som ren nedbygging av natur. Av Norges fastland er 1,7 prosent dekket av menneskeskapt infrastruktur. Fotavtrykket fra alle Norges hytter dekker 0,14 prosent av vårt fastland. Er det rett å kalle dette nedbygging? Samfunnsforsker, Tor Arnesen, fra HINN sier det kontant: «Man skal se fanden på flat mark for å mene at fritidsbyggene per i dag eller fram mot 2030 representerer en nedbygging av utmarka. Utviklingen de senere tiår har gått i klar retning av fritidsbygg bygges i felt og hvor feltene samles i større områder. Dette er en arealeffektiv utbygging».

I noen kommuner er det stor konsentrasjon av hyttebygging som gir krevende utfordringer med kryssende interesser – slike som lokalpolitikerne skal balansere og avveie. De fleste lokalpolitikere er seg bevisste å bygge ut hytter på en både arealeffektiv og på annen måte bærekraftig måte. Kommunaldepartementet laget allerede i 2005 en veileder til kommunene for fritidsboligbygging, til hjelp og bevisstgjøring om utfordringer og avveininger kommunene må gjøre i planleggingen. Denne veilederen er under revidering og en oppdatert veileder forventes å komme kommunene i hende snarest.

Å veilede er noe annet enn å innføre statlige planretningslinjer slik noen har vært foreslått. Det vil være en fallitterklæring for lokaldemokratiet og lokalpolitikeres legitimitet, dersom man til stadighet pålegger kommunene statlige direktiver. Mange distriktskommuner i Innlands-Norge har allerede store arealer båndlagt til vern etter naturmangfoldloven, i tillegg til regionale villreinplaner og en topografi som setter sine begrensninger for bruk av de resterende arealer.

Økt politisk fokus på de muligheter og utfordringer deltidsboligfenomenet gir, er viktig og bra. Men debatten må ikke forenkles til å handle om raske penger versus nedbygging av natur. Det fortjener verken lokalbefolkning, deltidsinnbyggere eller de mange som på ene eller andre måten lever av hytteutbygging og alt det som følger med. Nordmenn bør være stolte av hvordan vi har greid å bevare et levende natur- og kulturlandskap og – mer eller mindre ubevisst – å motvirke sentralisering og fremmedgjøring mellom bygd og by. Det er viktigere verdier i et videre samfunnsutviklingsperspektiv enn det som debatten altfor ofte omhandler – ikke minst for Innlandet der vi burde verdsette alle positive vekstimpulser.