Det nærmer seg et styrevedtak i Helse Sør-Øst RHF om videreutvikling av sykehustilbudet i Innlandet. Det er to alternativ styremedlemmene skal ta stilling til er:

1. Mjøssykehus-alternativet som innebærer:

· Bygging av et av de største sykehusene i Norge, på en plass som ikke har noe etablert sykehusmiljø fra tidligere.

· Opprettholde et stort akuttsykehus på Lillehammer der befolkningsprognosene viser den laveste befolkningsveksten, 1,1 %, av alle opptaksområdene for de store sykehusene i Innlandet.

· Nedlegging av sykehusene i Gjøvik, Reinsvoll, Hamar, Sanderud, rehabiliteringsenheten på Ottestad og en betydelig nedskalering av sykehuset i Elverum.

2. Null-pluss-alternativet som innebærer:

· Sykehusene i Gjøvik, på Lillehammer, Reinsvoll, Sanderud og Ottestad videreutvikles.

· Sykehusdivisjon Elverum-Hamar videreutvikles bla. med et erstatningssykehus for Hamar sykehus på Sanderud tomta og en hensiktsmessig funksjonsfordeling mellom sykehusenhetene i Elverum og Hamar.

Jeg er fortsatt forundret over at mange av de argumentene som føres mot «null-pluss» alternativet i Innlandet, ikke synes å gjelde i andre fylker som Helse Sør-Øst har ansvar for. I første rekke tenker jeg på den pågående byggingen av nytt Drammen sykehus. Slik jeg forstår det, skal både Ringerike sykehus, Bærum sykehus og Kongsberg sykehus opprettholdes med akuttfunksjoner. I tillegg ligger både Kalnessykehuset og Moss sykehus i Viken fylke, i en avstand for hele fylkets innbyggerne som ikke er større enn avstandene i Innlandet.

Sørlandet sykehus omfatter akuttsykehus både i Kristiansand, Arendal og i Flekkefjord. I Telemark har Notodden sykehus fortsatt akuttfunksjoner, til tross for et befolkningsunderlag på bare 42 000. Hvorfor anses en hensiktsmessig funksjonsfordeling mellom dagens sykehus i Innlandet så mye mer problematisk enn i andre helseforetak?

· Hvor kommer mytene fra om at kvalitet i nødvendige helsetjenester alltid er best der befolkningen er henvist til store og sentraliserte sykehus? Helseatlas for kvalitet viser noe annet, der «utfordringene med lav måloppnåelse var aller størst i opptaksområdene for Østfold, UNN, Telemark og Bergen.» Til sammenligning hadde behandling av pasienter i Innlandet høyere kvalitetsskår med dagens sykehusstruktur.

· Er tilhengerne av sentralisering av sykehusvirksomheten i Innlandet klar over at planene for Mjøssykehuset innebærer at dette planlegges å bli det 6. største sykehuset i landet i forhold til opptaksområdet. Er de kjent med stordriftsulempene ved store sykehus?

· Hvor kommer mytene fra om at et stort antall innlagte pasienter i SI flyttes fra sykehus til sykehus under oppholdet? At pasienter har ulikt oppmøtested for gjentatte behandlinger, er ikke unaturlig så lenge bla. kreftbehandlingen i Innlandet er desentralisert for at pasienten skal kunne følges opp nærmest mulig hjemstedet.

· Hvorledes har brukerutvalget fått ideen fra om at alle pasienter i store sykehus blir møtt av tverrfaglige team som er gode til å samhandle med de kommunale tjenestene i pasientens hjemkommune? Følger de med på de årlige rapportene fra Folkehelseinstituttet om pasientopplevelser fra faktiske brukere av sykehusene i Norge? De pasientene som er de faktiske brukerne gir uttrykk for andre synspunkt enn representantene i brukerutvalget i SI.

· Har Brukerutvalget i Sykehuset Innlandet kontakt med de virkelige brukerne av sykehustjenester, eller er de blitt et ekkokammer for sykehusledelsen?

Det er ingen uenighet om at en viss samling av sykehusfunksjoner som er gjensidig avhengig av hverandre kan være hensiktsmessig, både av hensyn til samtidig samhandling mellom ulike spesialister, bedre utnyttelse av kostbar medisinsk teknisk utrustning og rent driftsøkonomisk. Dette oppnås ved å omfordele funksjoner mellom dagens sykehus.

I Elverum mener spesialistene at etableringen av sykehusdivisjon Elverum – Hamar har ført til et bedre samarbeid og en høyere kvalitet. De går inn for muligheten for å videreutvikle dette samarbeidet gjennom en null-pluss løsning. Divisjonsledelsen mener også at det er fullt mulig å få til en balansert sykehusdrift mellom Elverum sykehus og erstatningssykehuset for dagens Hamar sykehus i et null-plussalternativ.

I sine høringsuttalelser i sykehussaken har Elverum kommune anbefalt en tilsvarende divisjonsorganisering og samarbeid mellom Gjøvik sykehus og Lillehammer sykehus, uten at man så langt har sett noen praktiske resultater av dette.

Et vedtak om Mjøssykehus-alternativet vil ha betydelige samfunnsmessige konsekvenser, ikke bare for dagens vertskommuner, men for hele regioner. Det er ingen grunn til å legge skjul på at vi i Elverum frykter både for dagens arbeidsplasser, både i Elverum, ved Sanderud sykehus, ved Hamar sykehus og ved Ottestad rehabiliteringssenter. Vi er også engstelige for at videreutviklingen av sykepleierutdanningen i Elverum vil stoppe helt opp, dersom de viktigste praksisplassene flyttes til Mjøssykehuset i Moelv. Hvor lang vil det ta før også sykepleierutdanningen flytter etter?

Flere offentlige utredninger peker på at det vil bli en stadig sterkere konkurranse om rekruttering av helsepersonell med den rette kompetansen. Både sykehusledelsen og ledelsen i Helse Sør-Øst RHF advarer mot de rekrutteringsutfordringene Sykehuset Innlandet HF vil stå overfor, spesielt i den perioden fra et vedtak om nedlegging av flere sykehus er fattet og fram til en ny sykehusstruktur skal iverksettes. Det pekes på at nær 40 % av dagens ansatte vil passere aldersgrensen innen 2040. Det vil trolig være en større utfordring å rekruttere dyktige fagfolk til et stort Mjøssykehus i Moelv, der det ikke finnes noe etablert sykehusmiljø fra før, enn til dagens etablerte sykehus. Lillehammer sykehus, som et stort akuttsykehus, der det finnes et sykehusmiljø, vil raskt kunne bli en konkurrent til Mjøssykehuset når det gjelder rekruttering. Spesialister både i Elverum, ved Hamar sykehus og ved Sanderud sykehus vil trolig være attraktive for sykehusene i Oslo/Viken-området.

Verken kommunene eller pasientene i Innlandet vil være tjent med et stort og flott sykehusbygg i Moelv, dersom det tar lang tid før sykehusledelsen kan rekruttere tilstrekkelig personale med nødvendig kompetanse til planlagt drift.