Hvorfor er hjemmet blitt et fremmed sted å dø?

worried patient at hospital bed waiting to be treated

worried patient at hospital bed waiting to be treated Foto:

Av
DEL

MeningerFor mange mennesker er hjemmet det trygge, kjente stedet. Likevel er det under syv prosent av alle nordmenn som planlegger for og som faktisk dør hjemme. Mangel på ro for pasienten og pårørende er en viktig årsak. Vil de finne noen nye tiltak i en stortingsmelding som skrives nå?

Den 90 år gamle kvinnen skulle snart dø. Som tidligere institusjonsleder i bygda kjente hun tjenestetilbudet i kommunen. Nå møtte hun en strøm av nye mennesker, og mistet sammenheng og opplevelser. ­– Jeg visste ikke at de hadde så mange ansatte i denne kommunen, sa hun. Mye av tryggheten hennes ble satt på prøve.

Kvinnen var min mor. Jeg skal fortelle litt mer om henne etterpå. For la meg starte med begrepet palliativ omsorg. Dette handler om behandling, pleie og omsorg av alvorlig kronisk syke med kort forventet levetid.

Helsemyndighetene erkjenner at palliativ omsorg ikke er håndtert godt nok i det norske samfunnet og fra helsetjenestens side. En av hovedutfordringene er mangel på stabilitet som kan skape nødvendig ro rundt pasienten og familien siste tiden. Derfor venter politikere på en ny Stortingsmelding om palliativ omsorg som skrives nå.

Ikke noe land i Europa bruker så mye ressurser på helsetjenester per innbygger som i Norge. Vi troner på toppen av listen når det kommer til antall utdannet helsepersonell per innbygger. Er vi så verdens beste land å bo i når det kommer til helsetjenester på slutten av livet? Hvis vi tar det som en forutsetning at folk i Norge ønsker å være i sitt eget hjem også når døden nærmer seg, slik vi vet det er godt belegg for å si på verdensbasis, så ligger vi dårlig an. Ingen land i Europa har prosentvis så få som dør i eget hjem som Norge.

Denne norske statistikken har holdt seg på samme nivå gjennom siste 30 år uavhengig av reformer, satsingsområder og omorganiseringer. Det er sågar en liten nedgang – siste tall fra Folkehelseinstituttet er på 13 prosent. Hvis vi trekker fra akutte hendelser i hjemmet som eksempelvis ulykker, akutt hjerteinfarkt og selvmord, er tallene enda lavere når det kommer til de som vi her snakker om; de med en uhelbredelig, tiltagende lidelse og hvor døden er ventet. Av de som planlegger for og faktisk dør hjemme er tallet under syv prosent på landsbasis.

Noen advarer mot å romantisere hjemmedød og se på det som en udiskutabel kvalitet. Her har kritikerne et svært viktig poeng. Ønsker en å være i sitt eget hjem må dette føles trygg nok.

For det første må du ha noen rundt deg du kan stole på. De nærmeste utgjør utvilsomt den viktigste omsorgsressursen også i vårt samfunn. Over halvparten av all omsorgsytelse i kommunene er privat, ulønnet omsorg.

For det andre trenger du også et tjenestetilbud som har nødvendig kompetanse og kan skape nødvendig kontinuitet. Dette gjelder fastlege, hjemmesykepleie, fysioterapi, ergoterapi og andre nødvendige ressurser. Deres tjenester må oppleves av pasienten og de nærmeste som noe som henger sammen. Hvis ikke kan det oppleves som for min 90 år gamle mor som døde for få måneder siden og som selv kjente tjenestetilbudet fra den gangen hun selv var institusjonsleder i bygda.

Hennes opplevelse av at det jevnlig kom nye mennesker inn døra skapte ikke opplevelse av sammenheng og oversikt, som er noe av det viktigste for å kjenne seg trygg.

Stadig forflytning mellom hjem, sykehus og sykehjem har blitt det nye mønsteret i helsetjenesten. Det paradoksale er at vi har laget et helsetjenestesystem hvor det «lønner seg» økonomisk å skyve pasienten fra seg til neste ledd i denne kjeden.

Ikke rart vi venter på en Stortingsmelding. Spørsmålet er om sentrale myndigheter finner de gode løsningene på et av vår tids store utfordringer. Svaret er opplagt ikke bare ett, og helsetjenesten kan ikke løse dette alene.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags