Gå til sidens hovedinnhold

Hvorfor er det ikke nok norsk kjøtt i butikken?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

La det være helt klart: norske bønder står klare til å produsere alt vi trenger av kjøtt her i landet.

Pandemien stoppet grensehandelen. Det er ingen tvil om at den økte etterspørselen etter norske landbruksprodukter i stor grad skyldes stengte grenser til Sverige. Matberedskapen vår er oppe til eksamen. For det er nemlig slik at man ikke kan «skru opp» produksjonen enkelt på kjøtt og melk fra en dag til en annen. Det tar nesten tre år fra ei ku er inseminert til kalven er utvokst og kan slaktes, eller til den kan starte å produsere melk.

Den etterspørselen etter norske varer som vi har nå, ønsker vi bønder å beholde. Min oppfordring er: kjøp norsk! Hvis alle gjør det, vil vi tilpasse produksjonen til det behovet vi faktisk har for storfekjøtt og svinekjøtt her i landet. Da står vi sterkere også i kommende verdensomspennende kriser. Fram til nå har det virket temmelig usannsynlig at noe slikt kunne skje, men de fleste har vel fått et annet syn på det etter at vi ble rammet av pandemien.

Vi kan produsere mer av både storfe og svin, og vi kan gjøre det med høyere andel norsk fôr. Jeg våger påstanden at vi er i verdenstoppen når det gjelder bærekraftig landbruksproduksjon: Vi har en effektiv produksjon, der dyra blir alet fram til slakt over relativt kort tid, noe som gir lavere klimautslipp. Dyra er friskere enn noe annet sted. Når vi jobber med å bekjempe hoste og kalvediaré i Norge, har andre land utfordringer med alvorlige sykdommer som blåtunge og tuberkulose. Vi bruker mindre antibiotika til dyra enn alle andre land (deler status med Island), og bidrar dermed godt i kampen mot antibiotikaresistens. Vi tilbyr kjøtt og egg fra dyr med svært god dyrehelse og lite smitte. Den siste tiden har vi til alt overmål sett at vi har fått inn salmonellabakterier i utenlandsk kjøtt – som var resistente mot antibiotika. Vi har en profesjonell verdikjede, der ansatte på slakterier har anstendige lønns- og arbeidsforhold.

Hvordan står det så til med dem som produserer dette ettertraktede storfekjøttet? Det må vel være en lukrativ affære så lenge man ikke kan få tak i nok av den norske varen. Vel. Sannheten er at de som driver med spesialisert storfekjøttproduksjon – ammeku – ligger svært dårlig an inntektsmessig. Gjennomsnittlig har de bare noe over 200.000 kroner per årsverk (1845 timer) til å dekke vederlag for arbeid og egenkapital.

Importvernet har smuldret opp. I 2020 importerte vi mer landbruksprodukter enn noen gang. Den stadig økende importen holder prisene på storfekjøtt nede. Dersom Nortura setter opp prisen til den norske bonden, mister varene fort konkurransekraft mot importerte produkter. Det spiller visst ingen rolle at de importerte varene kan bære med seg en langt større risiko for matoverførte infeksjoner som salmonella. Både klima og produksjonsmetoder som i langt større grad tar snarveier enn det vi gjør i Norge, gjør at utenlandsk kjøtt kan framstilles til langt lavere priser. Dessuten: Norge er et høykostland, og prisene vil derfor uansett ligge høyere hos oss – bare i forhold til Sverige har vi et kostnadsnivå som er 50 prosent høyere.

Så kan man undres over hvem som egentlig er interessert i denne utviklingen. Kan det være dagligvarekjedene? For alle har vel nå lagt merke til praksisen med å pakke kjøttdeig fra forskjellige land i identiske pakninger, og la dem ligge hulter til bulter i kjøledisken. Til samme pris. Alle har vel også lagt merke til hvem som er inntektsvinnere i koronaåret 2020. Det er dagligvarebaronene.

Bonden, næringsmiddelindustriarbeideren og forbrukeren er grupper som har sammenfallende interesser. Norske landbruksprodukter betyr trygg mat, utnytter våre lokale ressurser og sørger for verdiskaping og arbeidsplasser i Norge. Forbrukeren kan velge å handle i Norge, og være bevisst på å ta sørge for at hun tar med norske varer ut fra butikken. Politikerne må sørge for at bonden får sin rettmessige del av verdien på maten, og dermed sikre at vi fortsatt kan produsere i Norge. Politikerne må også sørge for et funksjonelt vern mot import av kjøtt og andre produkter laget med helt andre standarder og dermed mye billigere enn de norske. Bonden, næringsmiddelindustriarbeideren og forbrukeren er borgere som kan velge politikere som prioriterer norsk landbruk og trygg matforsyning.

Kommentarer til denne saken