«Hun holdt hånden min hardt og sa «du får ikke lov å dø». «Jo» sa jeg. «Vi sees i morgen», sa hun. Kanskje jeg dør i natt, kanskje ikke, kanskje jeg forsøker i det minste, kanskje vi sees i morgen, men det er ingen selvfølge - hun tok det ikke sånn heller, men hun forlangte det likevel, og kanskje var det akkurat det jeg trengte i kveld.»

Dette er et av dagboknotatene mine fra tiden jeg var innlagt på Kringsjåtunet, en barne- og ungdomspsykiatrisk døgnpost på Lillehammer, hvor jeg var innlagt fra August 2016 til April 2017. Kvinnen som refereres til i dagboknotatet er et av personalet som jobbet der på den tiden, en av de som ikke ga meg opp, til tross for at jeg følte meg som en tapt sak.

Kringsjåtunet har nå fått beskjed om at døgnbehandlingen deres skal opphøre fra og med 02.08.21, etter en reduksjon av døgnplasser de siste to årene. Behandlingen vil flyttes til SI Sanderud, men ikke ved å utvide antall døgnplasser. Hvorfor endre et tilbud, når det fungerer så godt?

I 2019 argumenterte Bent Høie for disse endringene med at flere barn og ungdommer skal kunne få et tilbud ambulant i hjemmet eller poliklinisk for å redusere behovet for døgninnleggelser i barne- og ungdomspsykiatrien. Et av de største problemene knyttet til dette er at det polikliniske eller ambulante tilbudet ikke passer for alle, da en stor del av barn og ungdommer som sliter psykisk opplever problemer eller konflikter i hjemmet.

For meg var det nødvendig å komme ut av hjemmet for å finne trygghet og ro, og få fokusert på meg selv og det jeg slet med. Da jeg ble søkt til Kringsjåtunet hadde jeg allerede gått i poliklinisk behandling ukentlig i to år uten noen fremgang. Jeg trengte noe stabilt og trygt, jeg trengte Kringsjåtunet. Nå er det andre som trenger dem.

Jeg kan ikke forstå denne avgjørelsen, for den vonde sannheten er at om ikke Kringsjåtunet hadde eksistert, så hadde ikke jeg eksistert lenger heller - og ved å fjerne dette tilbudet risikeres unge liv, det er barn og unge vi ikke har råd til å miste.