Årsaken er at blir Jernbanepakke 4 vedtatt mister norske folkevalgte kontrollen over jernbanen for all framtid. Å ta stilling til EUs jernbanepakke handler ikke om å være for eller imot jernbanereformen, privatisering eller konkurranseutsetting. Det handler om hvem vi mener skal ha råderett over jernbanen i framtiden.

Jeg som skriver dette er lokfører og har vært på jernbanen siden 2010. Før det var jeg kjørelærer på bil og MC. Det er ikke alltid at endringer er til det bedre. Ett eksempel er endringen i 1997 på føreropplæring på bil. Da ble det tatt bort endel obligatorisk opplæring som var blitt innført i 1989, motivasjonen var at førerkortet skulle bli billigere. Protestene var store fra kjøreskolebransjen, som advarte mot at dette kunne føre til flere trafikkdrepte. Men myndighetene mente at protestene var økonomisk motivert, og lot være å høre.

Resultatet kjenner vi, den positive trenden med ulykker blant unge trafikanter ble brutt. I 2005 gjeninnførte Bondevik-regjeringen opplæringen som var på 1990-tallet i en modifisert form. Siden har det aldri vært snakk om å fjerne dette, fordi dødstallene begynte å synke igjen.

I dag er vi i den situasjon at det er bestemt at persontrafikken på jernbanen skal ut på anbud. De fleste som jobber i toget er skeptisk til dette. Det er flere årsaker, men jeg kan peke på en. Økonomiske og menneskelige ressurser som bør brukes til å drifte jernbanen, blir istedet brukt til forhandlinger, avtaler og rettsaker. Det meste av jernbanenettet er enkeltsporet, det vil si at ett spor. Det blir som å kjøre på en smal vei hvor det kun er noen få steder du kan møte eller passere andre biler. På strekningen Kjelsås – Roa, som er 47 km, er det 10 sånne plasser, på strekningen Roa – Gjøvik som er 66 km, er det tre plasser. Og da skal lite til før det blir forsinkelser hvis det er problemer med materiell, personell, signaler og lignende. Det samme gjelder på en del strekninger hvor det er dobbelspor, for eksempel strekning Drammen - Lillestrøm hvor det er enorm trafikk. Ett tog til for eksempel Bergen som blir forsinket i Oslo-området kan forsinke andre tog hele veien til Bergen, som igjen vil forsinke andre tog. Et selskap som har vunnet et anbud er selvfølgelig interessert i å tjene penger. Og hvis togselskap A taper penger på grunn av at togselskap B gjør feil, er det nærliggende å tro at A vil saksøke selskap B som er skyld i forsinkelsen. Og tenk om togselskap A forsinker togselskap C som følge av feilen togselskap B har gjort! Og når det er et fjerde selskap som eier infrastrukturen (skinner, strømtilførsel, signaler og lignende) og et femte selskap som eier togene, pluss et sjette selskap som driver vedlikehold av togene, er det uante muligheter for å skylde på hverandre ...

Vel, det er et flertall på Stortinget som ønsker anbud og oppsplittelse av jernbanen, og det må vi forholde oss til. Men skulle det vise seg at anbud ikke er så lurt allikevel, er det fint å vite at det er mulig å samle jernbanen igjen når anbudene går ut. Eller man gjør justeringer og finner ut at noen strekninger egner seg for anbud, mens andre strekninger ikke gjør det. Da kan man gjøre veloverveide endringer basert på erfaring. Slik det ble gjort i 2005 med føreropplæringen. Det er mulig sånn som reglene er nå.

Nå kommer det viktige; blir jernbanepakke 4 vedtatt har ikke Norge denne muligheten lenger. Vi er låst til å legge persontrafikken ut på anbud, uavhengig om vi syns det er lurt eller ikke. Det finnes noen unntak, men de vil ikke være aktuelle for norske forhold. De er ment for svært små forhold. Skulle noen si noe annet, les deg opp og gjør en vurdering!

I tillegg er målet med jernbanepakke 4 å ha ett samlet regelverk i EU, og fjerne særregler fra land til land. Det vil blant annet si at er ett kjøretøy godkjent i ett land, kan det brukes i alle andre land og det skal være felles regler for opplæring (det vil i praksis si mindre opplæring). Nye regler skal kunne innføres direkte fra EU. Hvert land skal drive kontroll over jernbanen, slik som Statens Vegvesen gjør på veien, men i klagesaker og tvistespørsmål skal en EU-domstol avgjør saken, ikke norske domstoler. Hva risikerer vi hvis vi sier nei til jernbanepakke 4?