Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan vil det bli framover?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Verdens småbrukerdag 17. april ble innstiftet til minne om massakren i Brasil 17. april 1996. Bønder og landarbeidere blokkerte en vei i sitt nærområde for å synliggjøre behovet for landbruksreformer. Myndighetene svarte med å ta livet av 19 bønder og skade flere hundre.

Hvordan har forholdene for verdens småbrukere endret seg på disse 25 årene? Hvordan vil det bli framover?

Rådende tenking i de fleste industrialiserte land har vært at landbruket må endres i en agroindustriell retning, med få og store enheter, fjøs med tusen melkekyr eller enda flere kjøttdyr og mer medisinbruk enn vi liker å prate om. Stadig tydeligere viser det seg at denne landbruksmodellen er et globalt problem framfor en global løsning. Med global frihandel har mat blitt børsvare, og verken matprodusenter eller forbrukere får den stabiliteten som behøves. Agroindustrien står for omfattende forurensing, klimautslipp og tapping av ikke-fornybare ressurser som fosfater og olje. Agroindustrien innebærer at tusenårs matkultur blir erstattet med A4-mat.

Det er heller ikke noe som tyder på at agroindustrien er en effektiv metode for å bekjempe verdens sult. Etter en svak nedgang i antall under- og feilernærte innbyggere på kloden første halvdel av forrige tiår er antallet på nytt i vekst og nærmer seg 700 millioner mennesker, cirka ni prosent av befolkningen på jorda. FNs bærekraftmål nr. 2 om å utrydde sulten blir fjernere og fjernere.

Når det å endre jordbruket i en agroindustriell retning og la markedskreftene styre ikke har redusert sultproblemene men økt miljøskader fra landbruksproduksjonen, er det på høy tid å tenke annerledes. FAO (FNs matorganisasjon) ber hvert land om å produsere sin basismat på egne fornybare ressurser etter agroøkologiske prinsipper. Det betyr i korthet å produsere mat til egen befolkningen på nasjonale ressurser.

Dersom flere av verdens innbyggere har tilgang til jord og produserer mat, vil mer av verdens naturressurser bli brukt på en bærekraftig måte innenfor naturens tåleevne, det sikrer mat til fattige, det innebærer at mat- og beitejord kan bli brukt på måter som magasinerer mer karbon under plantedekket. Det bidrar til å stabilisere erosjonsutsatt matjord, og det beholder og utvikler klodens biologiske mangfold.

Hvis hvert land så langt som mulig produserer sin egen mat, blir grunnlaget for globale konflikter om jord, vann og mat mindre. Nye naturkatastrofer, pandemier og sykdommer kan oppstå, klimautfordringene er økende, uro og kriger kan komme. Da er en agroøkologisk tilnærming med lokal matproduksjon med mindre gardsbruk det mest robuste og trygge, for å sikre folk mat.

25 år etter det brutale angrepet på brasilianske bønder og landarbeidere er forståelsen for at agroindustriell tenking er en del av problemet og småbrukstenking en del av løsninga, på veg inn i mange land. FNs generalforsamling vedtok høsten 2018 erklæringen «Om rettighetene til bønder og andre arbeidsfolk i bygder», et omfattende dokument som gav sosial og økonomisk aksept til verdens mer enn 1,2 milliarder småbønder, fiskere, beitebrukere, arbeidsfolk i landbruket og våre familier. For verdenssamfunnet er ikke disse store yrkesgruppene på vei ut.

Vedtaket i FN var ikke enstemmig. 119 land stemte for, 7 land stemte mot, og 49 land avstod fra å stemme. Blant landene som stemte blankt, var Norge, Danmark og Finland. Blant de som stemte mot, var Sverige og USA.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag beklager Norges handling her og vil igjen oppfordre Stortinget til å tilslutte seg erklæringen.

Også vi i Norge bør ta inn over oss FAO sin anbefaling om å sikre sin egen befolkning basismat på egne ressurser. Vi har en reell selvforsyning på 37 prosent. Koronasituasjonen har gitt oss et lite varsku om sårbarhet også for rike land som oss. Vi må snu landbruksutviklinga fra avvikling og sentralisering til utvikling og mangfold i alle deler av landet vårt med bruk av mer jord og flere gardsbruk i drift. Vi må bruke våre naturgitte ressurser til beste for innbyggerne ved å bruke den beste jorda til matvekster for mennesker og de mer marginale arealene, enten de er bratte, er små eller har få varmedøgn, til gras og beite.

Det gir trygg matproduksjon, det gir beredskap, det gir arbeidsplasser både i landbruket og tilknytta næringer, og det gir levende lokalsamfunn i hele vårt land. Det er solidarisk og det er bærekraftig. Vi kan hvis det er politisk vilje til det!

Innlegget er forkortet, red. anm.

Kommentarer til denne saken