Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan går det med oss?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

10 år senere; hvordan går det med oss? Vi som gikk i rosetog for å bevise kjærligheten, troen på fellesskapet og forsvaret for demokratiet. Vi som så tydelig sa «aldri mer», for så å oppleve at en annen blant oss gikk inn i en moské for å drepe flest mulig.

Dette siste tiåret har vi ransaket systemet. Vi har evaluert beredskapen og den konkrete innsatsen 22. juli 2011. Vi har avfødt nye planverk mot blant annet radikalisering og hatkriminalitet. Det nye øvingssenteret for beredskapsstyrkene er åpnet. Vi har fått nye politihelikopter som skal være i lufta innen seks minutter, uansett vær og ferieavvikling. Det strukturelle forsvarsverket er spisset med den nye dimensjonen som kommer fra en smertelig visshet om at det verst tenkelige faktisk kan skje også her.

Ikke minst er dette siste viktig. Fordi en del av beredskapstankene og planverket fantes også for ti år siden. Men det var ikke i alle ledd tatt høyde for at dette skulle kunne iverksettes en regnværsdag midt i fellesferien.

I dag er sikkerhetsvurderinger og beredskapsplanlegging en grunnleggende del av forberedelsene til større arrangementer, populære samlingssteder og varslede folkeansamlinger. Noen blant oss må alltid tenke på hva som er det verste som kan skje, og ha det mistenksomme blikket – også på lokalsamfunnet. Uskylden og naiviteten er borte for alltid. Men beredskapen er i alle fall bedret.

Om bare noen uker skal vi fornye den norske styringsmodellen igjen. Demokratiet står sterkt her i landet. Hos oss er det synonymt med fred, orden og et representativt styresett. De siste årene har imidlertid malt ut for oss hvor skjør denne tilstanden kan være. Presidentvalget i det mange har sett som demokratiets høyborg kulminerte med uvirkelige bilder fra stormingen av den amerikanske kongressen. USA framstår fortsatt som et dypt splittet land der nabolag kan leve i parallelle virkelighetsopplevelser. I en jungel av subjektive mediekanaler er det sannheten som taper.

Her har de redaktørstyrte mediene en viktig rolle. Vernet om ytringsfriheten er absolutt. Slik er det også med fakta. Kunnskap, forskning og prosesser har produsert en del sannheter som utgjør grunnlaget for vår felles forståelse av lokaldemokratiet, samfunnet vi er en del av, og verden for øvrig. Vi i mediene jobber hver dag for å bidra til å bygge, utvikle og opprettholde denne plattformen. Og vi opplever at den er under press.

For bare noen måneder siden førte tragiske omstendigheter til belysning av et miljø i Vestoppland med utbredt vaksineskepsis og tro på konspirasjonsteorier.

De er slett ikke alene. Tvert imot er det i dag mulig og enklere enn noen gang for søkende å finne fellesskap for de underligste ideer på nett. Philip Manshaus har selv beskrevet internett som en nødvendig forutsetning for at han kunne bli radikalisert i løpet av noen måneder. Mobilen i lomma kan være en skummel venn.

Samtidig som det aldri har vært enklere å ytre seg, er ytringsfriheten under angrep, kanskje av samme grunn. Det å tilkjennegi en mening i det åpne rom, kan bli møtt av ubehagelige opplevelser, private meldinger, sjikane og direkte trusler. Det hever terskelen for hvem som orker å engasjere seg. Det offentlige ordskiftet går glipp av viktige innspill, nyanser og brytninger.

Uenighet er ikke farlig, tvert imot er det nødvendig. Men i de redaktørstyre mediene ser vi at det kan være vanskelig å finne noen som orker å heve en motstemme i den offentlige debatten. Og vi ser at det er saker om konkrete temaer som innvandring og klima som gjennomgående skaper flest og mest polariserte reaksjoner.

Mange ser dette hver dag på sosiale medier, og velger å betrakte det fra avstand uten å engasjere seg. Det er enklest slik. For oss naboer, skolekamerater, venner, slektninger, trenere, lærere og medborgere. Vi som gikk i rosetogene for ti år siden.

Kanskje er den vanskelige 10-årsdagen en anledning til å stille spørsmålet om vi har klart å omsette engasjementet og erfaringen fra 22. juli 2011 i endrede holdninger eller handlinger i dag?

Kommentarer til denne saken