Siden 2002 har 32 personer mistet livet på veiene i Gjøvik kommune. Av disse har 17 dødd på riksvei og europavei, åtte på fylkesvei og to på kommunal vei. Tallene for hardt skadde er over 101 totalt. Vi ser det samme mønster som man har sett på Østlandet forøvrig de siste 25 år – dødsulykkene skjer på de tungt trafikkerte utfartsveiene med kun ett felt i hver kjøreretning og uten midtdeler. I vår region har vi en tilleggsfaktor som gjør det enda mer utfordrende – været.

Tirsdag forrige uke ble vi vitne til nok en tragisk ulykke tett på vår by. På dette strekket mellom Gjøvik og Biri har mange av oss daglig venner eller familie kjørende, noen ganger til stor bekymring. Denne bekymringen er velbegrunnet – det har vært seks dødsulykker på nettopp denne strekningen de siste åtte år.

Hva koster så et liv tapt i trafikken? Man kan lage seg regnestykker over økonomisk verdi av tapte leveår, tapt livskvalitet og tapt arbeidskraft, men man får ikke med seg alle faktorene. Man klarer ikke regne på sorgen, fortvilelsen, eller på den forringelse i livskvalitet som de nærmeste pårørende får. Det er vanskelig å regne på økonomiske konsekvenser av at barn vokser opp uten den ene forelder, med både psykisk påkjenning og økonomisk trangere kår. Det er vanskelig å regne på hva det koster for partneren som står igjen – det å bli ensom, kanskje bli eneforsørger, det å miste en partner, en livsledsager. Det er umulig å regne på kostnader av skader på kropp og sjel hos alle som står den døde nær, eller konsekvenser for hverdagsøkonomi hos familie og partner.

I tillegg til de døde har vi de skadde og de hardt skadde. Hva koster de oss i kroner og øre? Hva koster de menneskelig lidelser hos den rammede og hos vedkommendes nærmeste? Hva koster det samfunnet i tapt arbeidskraft og i utgifter til pleie, omsorg og medisinsk behandling? Ingen som overlever etter å ha vært hardt skadd kommer fra det uten mén, mange blir sterkt funksjonshemmet.

I Mjøsregionen i dag trenger vi vekst. For å trekke folk til regionen trenger vi et variert arbeidstilbud, et større arbeidsmarked. Dette får vi kun til dersom man raskt, trygt og effektivt kan forflytte seg mellom byene. Ikke alle bor slik til, eller jobber slik at kollektivtransport kan benyttes, og mange barnefamilier er avhengig av bil for å rekke alt som skal rekkes i hverdagen. Vi er derfor helt avhengig av trygge veier.

Per i dag er vi mange med daglig bekymring for familiemedlemmer som må pendle via riksvei 4. Vi sitter med hjertet i halsen på snøværsdager og vi er vant til at det er dødsulykker på samme vei – omtrent årlig. Hvorfor skal vi godta det? For å snu litt på spørsmål om utgifter - hva kunne kommunen vinne på at flere valgte å flytte hit – nettopp fordi arbeidsmulighetene er mange og varierte og pendlerveien trygg og overkommelig?

Dersom man kunne regne på faktiske kostnader av konsekvenser av bilulykker i kroner og øre er vi ikke i tvil. Det lønner seg å bygge trygge veier som også kan ta unna trafikken. Og om man ønsker å belaste miljøet og strekningen Gjøvik-Biri litt mindre, kunne man kanskje finne en kortere vei over til Hamar- og Elverumsregionen, rett over Mjøsa?

Dessverre dreier det seg om forskjellige budsjetter som ikke snakker sammen – vei og helse.