Gå til sidens hovedinnhold

Hvor lenge skal forretningsdrift og lønnsomhet trumfe helsehjelp?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Offentlig finansierte helse- og omsorgstjenester er bærebjelken i en velferdsstat. De siste 10 år har en rekke reformer svekket denne bærebjelken. Vi har ikke bare en kamp mot et to-delt helsevesen, med økende privatisering, men også en kamp for å stanse sorteringssamfunnet. Det er en helt klar tendens at eldre, sakte, men sikkert, skal fases ut fra behandling i sykehus, til kommunalt ansvar. Stor tro på poliklinisk virksomhet og et dramatisk nedtak av sykehussenger fører til at kommunene får et uoverstigelig, dramatisk økonomisk og helsefaglig problem. Dette er selvsagt aller mest kritisk for pasientene.

Kommunene kan umulig klare denne rollen, med et økende krav til pleie og omsorg, for stadig flere og sykere pasienter. Flere oppgaver og liggedøgn skal overføres til gjeldsbelastede kommuner, uten at kommunene blir tatt med på råd, og uten at kommunene har ressurser, kompetanse eller får delta i beslutninger. Såkalt «samhandling» er et skjønnmalende uttrykk for å skrive pasienten raskt ut, til behandling kommunalt, med økonomisk straff om så ikke skjer raskt nok. Leger står fram med at en altfor rask utskriving gir et økende tall svingdørspasienter. Flere dør i en effektiviseringsprosess som bare tiltar.

Helsepolitikk er isolert fra politisk styring og helsefaglige vurderinger, hvor forretningsdrift og lønnsomhet trumfer helsefaglige vurderinger, og hvor et industrielt syn på raskt å «fikse» pasienten, gjelder. Teoretikerne er styrt av en ukritisk teknologioptimisme, som i for stor grad skal erstatte omsorg og tid. Helsebyråkratene lytter til teoretiske tanker fra høyt betalte økonomer og konsulenter, og ikke til leger og andre helseansatte som kan opplyse saken. Det planlegges med krav om mer effektivisering – ikke med kapasitet ut fra behov.

Staten trapper ned sitt ansvar, og oppgavene er større enn bevilgningene, både til bygg og drift. De nye sykehusene bygges for små, med et stadig synkende sengeantall totalt, og får dermed utilstrekkelig kapasitet. (som «spydspissen» Kalnes)

Ansatte hører stadig om større effektivitet, nedtrapping og om frigjøring av rom til korridorpasienter. De blir pålagt store innsparinger og kutt, og går gjennom en kontinuerlig usikkerhet om arbeidshverdagen. Sykehusene får ikke øke grunnbemanningen, men må bruke innleie og ekstravakter, med fare for «underskudd» i drifta, og «uthenging» når de må overstige budsjettet, for å hjelpe syke mennesker. I stadige «umulige» endringer for å tilpasse seg drifta, blir sykehusansatte lett «syndebukker» når avvik forekommer. Samtidig med stadige nedleggelser og nedbemanninger, bevilges foretaksansatte lønnsøkninger. Alle midlene som er spydd ut på konsulenter og prosjektanalyser, burde heller bli brukt til oppgradering av eksisterende bygningsmasse, utstyr og medisinsk hjelp. Riksrevisjonen har kommet med sterk kritikk av Helse Sør-Østs sløsing og mangel på lydhørhet.

Leder i Norsk overlegeforening, Anne Karin Rime, og leder i yngre legers forening, Kristin Kornelia Utne sier at innsparingene vil koste dyrt: Hittil har man lite lært av tidligere feil, når det gjelder innsparinger og underdimensjonering av nye sykehus. Det er stor mangel på sengeplasser, opphopning i akuttmottak, høyere kostnader og dårligere pasientsikkerhet. Det er trangt, vanskelig å overholde taushetsplikt (svært mange korridorpasienter), og utfordrende for renholdere, sier de.

Når det gjelder videre sengenedtak og sentralisering/nedleggelse av akuttsykehus,og Covid-19-pandemien, så er ikke store, sentraliserte sykehus «gull-egget». Angående Covid-19: Norge har 5 intensivplasser per 100 tusen. De beste landene har 10. For å ta vår egen situasjon i Oppland og Hedmark, så har Covid-19-situasjonen nærmest helt «undertrykt» debatten om sykehusstrukturen og «Mjøssykehuset», men nettopp nå er saken brennaktuell!

Politikerne er nærmest fraværende i debatten, selv om kommunalt mye større ansvar både økonomisk og i ansvar for behandling, burde engasjere enormt. Det er også liten politisk interesse å spore for den nye samfunnsanalysen, ved COWI, som nå er under utarbeidelse. Det er tydelig at mye har endret seg siden 2017, og at stadig flere ser at en nedleggelse av akuttsykehusene vår er mer alvorlig og omseggripende enn det presenterte «glansbildet» SI-ledelsen har vist. Det ser vi i nåværende «alle sykehus mot alle» når det gjelder det andre, men selvfølgelig sterkt ribbede akuttsykehuset som er tenkt i tillegg til Mjøssykehuset. «Alle-mot-alle»-situasjonen tilslører den virkelig viktige debatten om at et Mjøssykehus faktisk betyr nedleggelse av akuttsykehusene våre, og dét har tilhengerne godtatt! Uten kamp mot både foretaksmodellen og Mjøssykehus, må alle eksisterende sykehus forberede seg på nedleggelse. «Noen» har ikke skjønt dette, mens andre forlengst har forstått at våre store akuttsykehus i Oppland og Hedmark er effektive, og ikke lider av stordriftsulemper.

Helsebyråkratene overlates all makt. De setter retorikk foran realiteter, og stoppes ikke denne utviklingen, vil den virkelighetsfjerne styring av sykehusene, med teoretiske tanker, skapt av økonomer og konsulenter, fortsatt være rådende. New Public Management har vært en ulykke for landet, og det er svært alvorlig at fylkes- og kommunepolitikerne ikke går mer i rette med statens ansvarsfraskrivelse. De burde være på slagmarken for å øke beredskapen, heller enn å stilltiende akseptere nedleggelsene.

En ny modell for både dimensjonering og finansiering av sykehus må på plass i statsbudsjettet. Både politikere og foretaksansatte må utfordre rammene og ta et større ansvar for befolkningen. Til og med foretaksansatte må jo se at foretaksmodellen skjuler et underfinansiert helsevesen. Hensynet til behov i befolkningen, skal være det førende, ikke bunnlinja.

Dette er et leserinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter og gir uttrykk for skribentens meninger.

Kommentarer til denne saken