Gå til sidens hovedinnhold

Hvor høyt må pårørende rope?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Pasient- og brukerombudet får med jevne mellomrom henvendelser fra pårørende til alvorlig syke mennesker. Det kan dreie seg om personer som er blitt akutt og alvorlig syke eller personer som har kroniske sykdommer som krever intensiv oppfølging fordi helsetilstanden er kraftig forverret. Felles for disse henvendelsene er at pasienten er for syk til å ivareta egne rettigheter. Sentralt her er retten til informasjon og medvirkning.

Når de pårørende ringer ombudet er det fordi de er usikre på hva de kan kreve på vegne sine nærmeste. Dersom pasienten selv ikke kan gi uttrykk for egne ønsker kan nærmeste pårørende bidra med informasjon om hva pasienten ville ha ønsket. På samme måte kan nærmeste pårørende også ha rett til informasjon om pasientens helsetilstand og mulige behandlingsvalg. Når pasienten er for syk til å medvirke selv, får nærmeste pårørende visse rettigheter i stedet for pasienten. Helsepersonell bør derfor sørge for å ha en åpen og god dialog med nærmeste pårørende.

Pårørende kjenner pasienten og har mulighet til å formidle viktig informasjon. De vil også ofte kunne observere endringer i pasientens helsetilstand, endringer som ellers ikke alltid kan måles eller registreres. På den måten utgjør pårørende et viktig supplement når det gjelder informasjon om pasienten, og de vil ofte vite hva pasienten selv ønsker i situasjonen.

Ut fra de henvendelsene ombudet har mottatt er det mye som tyder på at pårørende må rope både høyt og lenge for å bli hørt. Når ombudet blir kontaktet har pårørende gjerne forsøkt å få til et samarbeid med ansatte over tid. Henvendelsene til ombudet omfatter både overføring mellom ulike sykehus og avdelinger, utskriving fra sykehus til kommunale tjenester og ulike tjenester i kommunen.

I noen av sakene hvor pårørende ikke ble hørt i tide, opplever pårørende at pasienten har blitt påført unødig lidelse og at sykdomsforløpet har blitt lenger og mer komplisert enn nødvendig. Ektefelle til en pasient som ble overført fra et sykehus til et annet observerte at pasienten ble stadig sykere, noe som ble formidlet til personalet på det «nye» stedet. Likevel ble pasienten liggende uten nærmere undersøkelser helt til tilstanden ble kritisk og livstruende, først da reagerte personalet og tok affære. Det endte godt i den forstand at pasienten overlevde, men sykdomsforløpet ble mer komplisert og lenger enn forventet.

I en annen henvendelse til ombudet var det snakk om utskriving fra sykehus og overføring til kommunale tjenester. Datter opplevde pasienten som svært syk og uttrykte bekymring for at pasienten skulle skrives ut uten at man fant noen sikker forklaring på pasientens symptomer. Pasienten ble skrevet ut på tross av datterens bekymring og midlertidig overført til sykehjem, og seinere til egen bolig med hjemmesykepleie. Pasienten døde i hjemmet kort tid etter utskrivingen. Datter opplevde at verken sykehus eller de kommunale tjenestene tok inn over seg informasjonen hun ga og hennes opplevelse av moren som svært syk.

I disse eksemplene rådet ombudet de nærmeste pårørende til å kreve informasjon og rett til å medvirke på vegne av pasienten, slik de etter loven har mulighet til. Pårørende fikk etter noe tid både informasjon og mulighet til å medvirke, men dessverre var det i seineste laget. Ombudets oppfordring er at nærmeste pårørende må stå på sin rett til å bli hørt. Helsepersonell bør lytte til og samarbeide med pårørende, de har viktig kunnskap om pasienten og kan bidra til bedre og tryggere pasientbehandling.

Kommentarer til denne saken