Under lærerstreiken var det et stort fokus på alle ungdommene som slet psykisk. Hver eneste dag presenterte rikspressen og vår egen lokalavis artikler som fortalte oss at uten skolen så raste verden sammen for mange elever. I etterkant ble det påstått, etter rapporter fra statsforvaltere (hvordan fikk de oversikt så raskt?), om at opptil 17.000 ungdom var i «faresonen» med bakgrunn i frafall av en normal skolehverdag. I de samme artiklene stod enkelte rektorer, noen organisasjoner for psykisk helse, en og annen ordfører og noen foreldre frem og fortalte hvordan streiken påvirket barn og unge.

Nå skal man ikke på noen som helst måte undergrave behovet for psykisk helsehjelp til barn og unge – der er det et stort, jeg vil si enormt, behov. Spørsmålet er bare; hvor er alle disse stemmene nå? Tror dere faktisk at psykiske lidelser, og så vel tanker om å ta eget liv, forsvinner fordi man plasseres i et rom med en pedagog? En pedagog er fortsatt ikke noen psykiater, og har heller ikke kompetanse til å behandle barn og unge for psykiske lidelser. Eller, på den annen side, det er jo noe som heter realkompetanse, men om dette er en bakvei inn i psykiatrien for lærere så må vi nok regne med at flere vil søke seg dit i nærmeste fremtid.

Den siste tiden har man lest om planlagte kutt i psykiatritilbudet forskjellige steder i Norge. Hvor er dere som ropte så høyt under streiken? Er dere ikke bekymret lenger? Det er de samme elevene som sitter i klasserommet nå, som før streiken. Og led de så mye under streiken er fortsatt behovet stort for hjelp. Aksepterer dere virkelig disse kuttene? Det er ingen i skoleverket som kan gjøre annet enn å bidra. Store endringer ved psykisk helse skjer ved andre instanser. I skolen venter man på neste runder med kutt.

Det er jo et paradoks at en streik avsluttes med bakgrunn i bekymringen for psykisk helse, men at man noen uker senere legger frem et budsjett der det er lagt inn store kutt i psykiatrien. Det er også et paradoks at det er så stille nå etter streiken, da elevene som slet før streiken fortsatt sliter. Og; at de blir så synlige når foreldre må være hjemme med sine barn, bør være et varsel til foreldre om både hvor viktig skolen og læreren er. Det bør også et varsel til hele samfunnet om ansvaret som legges på det som skal være opplæringsinstitusjonen vår, men som samtidig opplever kutt år etter år etter år.

Foreldre, politikere og alle dere andre – hvor er dere? Det er NÅ man trenger at dere hever stemmene. Ikke aksepter videre kutt, still (spesielt) politikere til ansvar og sørg for at det er umulig for lokale myndigheter å ikke høre på deg.

Denne øredøvende stillheten kler dere ikke.