Gå til sidens hovedinnhold

Hvor er den økonomiske planen?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva skal vi si om at man ensidig går inn for hovedsykehus (HS), uten å ta stilling til et helhetlig helsetilbud? Hvor er den økonomiske planen? Det gis ingen økonomisk sikkerhet til opprustning av gjenværende to sykehus, samt eksisterende og nye LMSer. (Det loves «i bøtter og spann»).

I hovedsykehuset skal 70 prosent være låneopptak, som tilbakebetales over driftsbudsjettet. 30 prosent skal egenfinansieres. Pengene som spares går til en «slunken lommebok» i HSØ, som mot Oslo-fagmiljøets vilje vil legge ned Ullevål, og bygge en høy koloss på Gaustad, til flere titalls milliarder. Kan det garanteres «nok» penger til et stort nok HS her, når sykehusene våre har vært utsatt for nedskjæringer helt ned til et «bunn-nivå»? Hvor store nedskjæringer skal komme framover? Hva står vi igjen med til slutt, og er pengene oppbrukt?

Pågående nedskjæringer. Helliger målet alle midler? Vi står, per i dag foran fortsatte nedskjæringer. Nå tas døgnsenger i ungdomspsykiatrien ytterligere ned (Kringsjåtunet), og videre, en nedleggelse av Granheim, landets eneste lungesykehus. (Midt i en lungepandemi). Dette støttes selvsagt ikke av fagfolk. Folk spør seg: Hva blir det neste, og hvor store nedskjæringer kan forsvares på veien fram til et HS?

«Overgangstid» før HS. Usikre arbeidsforhold. Flyttinger. Rekruttering. Dette vil bli en svært vanskelig tid, med nye nedskjæringer, flyttinger av tilbud og mye uro og dårlig forutsigbarhet. Selvsagt vil det gå ut over rekruttering, og situasjonen til både ansatte og pasienter. Vanskelig rekruttering er brukt som et argument for HS, men situasjonen skapes i høyeste grad av sykehusledelsen selv.

Det finnes ingen naturlig plassering av et HS. Geografien er slik at det finnes ingen naturlig plassering for et HS i et så stort geografisk område. Dette vil, uansett, ramme akuttberedskapen i de deler av Innlandet som får lengst reisevei. I vinterlig uvær eller tett tåke, kan ikke luftambulansen oppveie for dette.

Nødvendig sykehusutstyr blir ikke oppdatert fordi SI sparer. Utdatert røntgenutstyr (for eksempel) fornyes ikke. Dette må finansieres av sykehusenes «overskudd» (Helseforetaksmodellen). Situasjonen rammer effektivitet, kvalitet og sikkerhet, og gir både mer arbeid og en vanskeligere arbeidssituasjon, som i sin tid genererer mer underskudd. En ond sirkel: Økonomien må i balanse for å erstatte havarert utstyr.

Hva tilsier at en ikke kan videreutvikle Elverum, Gjøvik og Lillehammer? Professor/overlege Gisvold mener at vi trenger våre lokalsykehus mer enn noen gang. Han mener at med dagens teknologi ligger framtida i et samarbeid mellom sykehusene, og en fornuftig funksjonsdeling, og sier at Høies hovedpoeng, et minimum befolkningsgrunnlag, er gammeldags. Da er nevnte 3-sykehusmodell (over) et bedre helsetilbud til hele befolkningen, enn HSØ sin 3-sykehus-modell. (Merk, Hedmark har i tillegg, geografisk to «fredede» akuttsykehus, på Tynset og i Kongsvinger).

Elverum, Gjøvik og Lillehammer har alle sine «fortrinn». Hvorfor kan ikke Gjøvik sykehus bli et fremtids- og forskningsbasert «kreftsykehus», med tanke på NTNU og den sterke teknologiske kunnskapen som Vestoppland er i besittelse av? NTNU Gjøviks samarbeid med Trondheim kan kanskje også utvides til å omfatte St. Olavs hospital? (Gjøvik sykehus har også mye bra bygningsmasse, noe av den relativt ny.)

Mange vil si at vi ofrer for mye, og at det er galt at noen få mennesker i HSØ (med et forventet ja fra helseministeren), óg en feilaktig samfunnsanalyse, skal plassere framtidas sykehus i Oppland og Hedmark. Potensialet som ligger i tre eksisterende gode sykehus, er undervurdert, og ikke utredet. Det er på høy tid at helseforetaksmodellen avvikles.

Kommentarer til denne saken