Gå til sidens hovedinnhold

Hvor ble det av brevet?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På Dagsrevyen denne uken kom det opp et nyhetsoppslag som ble balsam for mine ører. Forskere ved NTNU i Trondheim har i en ny studie konkludert med at barn lærer mer og husker bedre ved bruk av håndskrift. Studien understreker hvor viktig det er at barn i tidlig alder blir utfordret til å tegne og skrive.

Jeg har i en tidligere artikkel her i avisa skrevet om min skepsis til den økende digitaliseringen av vår hverdag. Jeg skrev blant annet at jeg var skremt over hvor mye makt den lille, svarte mikroprosessoren; mobiltelefonen, har fått.

Med Covid 19 ble en digitalisert skolehverdag helt avgjørende, og mye av dette var allerede godt innarbeidet i dagens skolevesen og var kommet for å bli. Det er vel og bra. For dyslektikere er datamaskinen en kjærkommen hjelp, med retteprogram og muligheten for en lesbar tekst. Ser vi inn i et klasserom i dag, skiller ikke dyslektikeren seg ut. Dette er også et gode.

Men hvor ble det av brevet?

Jeg fikk min første brevvenninne i 1960. Hun het Lisa og bodde i Mora i Sverige. Vi møttes aldri annet enn i brevs form. For en 8-åring i Gausdal var det eksotisk og spennende å lese om Mora-Nisse i Dalarna. Jeg husker at jeg fikk en knall oransje trehest i julepresang fra Lisa. Fra da av og i de kommende årene ønsket jeg meg alltid ny brevpost til jul. Vet en 8-åring i 2020 hva brevpost er?

«Slik utviklingen har vært de siste årene, risikerer vi at en eller flere generasjoner ikke kan å skrive for hånd», sier forskerne ved NTNU.

Jeg leser også at norske barn er mest online blant 19 land i EU, hvor smarttelefonen er en kjær venn, tett fulgt av PC og nettbrett.

Jeg ønsker oss tilbake til mer håndskrift. Brevskriving kan være en stor motivator til nettopp det. Et håndskrevet brev gir meg fortsatt stor glede.

I min ungdom hadde jeg på det meste 10 brevvenner i inn og utland. En del av lommepengene gikk til frimerker. Det kostet 65 øre å sende et vanlig brev på sekstitallet. Spenningen var stor når postbilen kom, og gleden enda større da jeg satte meg ved kjøkkenbordet med brevposten for å svare. Etter hvert fikk jeg også kjærkommen og motiverende trening i fremmedspråk.

Roger i Dakota hadde kalkuner i hagen og Jochen i Berlin kunne fortelle meg om muren. Jeg forsøkte å svare på engelsk og tysk så godt jeg maktet. Niels i Danmark kunne beskrive klitter og sandstrender. Per mønstret på en båt og sendte meg brev fra Japan. Heidi kunne fortelle om livet på en folkehøyskole. Jeg hadde også litt å fortelle tilbake fra min egen hverdag og min egen bygd.

Barn og unge i dag er racere med begge tommeltotter når de taster sine meldinger på mobiltelefonene sine. Eller de sender en video på Tik Tok. De benytter kodespråk og forkortelser som ikke er til å forstå for en aldrende mormor. Jeg skriver også meldinger, men er opplært i bruk av komma, punktum og stor bokstav. Jeg blir frustrert og irritert når mobiltelefonen min kommer med forslag på ord, ja til og med hele setninger, til hva jeg skal skrive. Mobilen min kan da ikke vite hva jeg har på hjertet?

Ja, hvor ble det av brevet?

Noen av mine elever med psykisk utviklingshemming på åttitallet kunne verken lese eller skrive, men sende og motta brev med spennende innhold til og fra sine pennevenner ved vennskapsskolen i Danmark, det kunne alle. En av de danske jentene skrev og sendte de vakreste dikt, men vi hørte aldri stemmen hennes da vi var på besøk.

«Bruk av penn og papir gir hjernen flere knagger for å huske», sier forskerne ved NTNU

Det er tiden for loftsrydding for mange. Jeg kaster med letthet både gammel juletrebelysning, defekte potteskjulere og ødelagte diplomrammer. Men skoesken med alle brevene fra bestefar, greier jeg ikke å kaste. Jeg vet ikke om de blir lest av meg igjen med det første, men kanskje av noen i de kommende generasjoner? Takket være noen brev som dukket opp fra en farfar som overvintret på Svalbard og som hadde mønstret på et skip i Karibien, ble det slektsforskning som ny og spennende hobby da jeg ble pensjonist. Brev kan fortelle om et levd liv.

Forskningen reiser selvfølgelig debatt. Ulike skrivepedagoger har diskutert fordeler og ulemper med håndskrift i motsetning til tastatur i en årrekke. Jeg mener vi bør lytte til den siste forskningen. «Det går litt saktere å skrive for hånd, men det er viktig at barn går gjennom den slitsomme fasen med å lære det», sier Audrey van der Meer, professor i nevropsykologi ved NTNU.

Så hvor ble det av brevet? Postkassen er tom.

Til jul masseproduserer vi digitale brev. Regningene kommer på autogiro rett til banken. Ligger det noe i postkassen, er det bare reklame vi ikke ønsker.

Og forresten, postbilen kommer jo bare to dager i uka nå!

Hvorfor ikke sette seg ned for å skrive et brev i kveld?

Her kan du lese artikkelen fra NTNU:

Eva Ose Askvik, Ruud van der Weel og Audrey van der Meer: The Importance of Cursive Handwriting Over Typewriting for Learning in the Classroom. A High-Density EEG Study of 12-Year-Old Children and Young Adults. Frontiers of Psychology, 2020

Kommentarer til denne saken