Hvite tanker 2019

Av
DEL

Under besøk hos skyldfolka våre ved Trondhjemsveien den 9.mai 1945, låg vi unga i vægagrøfta og glåmte da lastebil etter lastebil med hvite kapitulasjonsflagg og triste tyske soldater på lasteplana kjørte forbi.

Non ta soldata vinke, - det såg nesten ut som om dom og var glade for at krigen var over.

Mens je var der ved Bjerkebanen kom to radmagre, slaskete karer tel porten, gråhvite fjes under brongrå skjeggstubb smilte tel oss. Kara høldt fram henda og sa: Essen, Essen! A tante kom med non brødskiver som vi ga dom, - dom mumle Danke, Danke og gomle i seg maten.

Han far fortælte at dei stakkarslige kara var frigitte russiske fanger som hadde gjort tvangsarbe for tyskera i en leir like i nærheten. - Åssen gikk det da dom kom telbars att tel Sovjet? lurer je. Stalin sendte jo dei fleste som hadde vøri i Vesten, rett tel nytt fangenskap i det iskalde, ugjestmilde, snøhvite Sibir.

På vårparten var det storvask heme hos oss i Røisli. Ei balje med såpevatn sto på en krakk med vaskebrettet oppi, og a mor gnukke plagga med tjukk gulbron grønnsåpe på det riflete brettet. Dei hvite sengeklæa og det hvite undertøyet vart kokte i den digre jerngryta på svartommen.

Skjulinga foregikk i Præstkvennsdammen dit klæsvasken vart frakte i ei stor balje på ei trillebår. Flere kjæringer var ofte der samtidig, og klæsskjulings seansen var nok og et salgs sosialt samvær. Vi unga syntes det var artig å se på putevara og handklæa som flaut rundt og blåste seg opp som hvite ballonger i den kalde elva.

Da vi kom hematt, hengte a mor klæa på ei snor mellom bjørken. Der hang dom og blafre, - hvite laken, undertøy og gulhvite makkounderbukser. Somme tider tok a mor non ta dei halvtørre stivtæla, plagga inn og la på stoler framafor svartommen om kvæld’n. - Underbuksen hass far ligner klippfisk, sa vi systren og lo!

Da mor mi seinere fekk den stygge leddgikta, skylte a på skjulinga i isvatnet ved Præstkvenn.

Under en tur tel Oslo, hadde a mor sti i kø utafor «Sten og Strøm» før a fekk kjøpt hvit silke tel konfirmasjonskjolen min. - Alt for dyrt, sa a da kom hematt med pakka, la den på bordet, åpne den og lot oss systren kjinne å glatt og fin silken var.

A Gudrun Vinger, ei dyktig sydame, som bodde i ei loftsleilighet der symaskin sto på et stort bord ved sida ta motemagasiner, sydde kjolen. Kreasjon’ var fint forme etter ungjintekroppen min med forseggjorte legg på framsida og på ermen. Je var ikke så lite stolt da je skjønte at je hadde like fin, hvis ikke finere, kjole enn gardjinten på Høgda!

Den kjolen kom virkelig tel nytte og vart brukt ta syster mi to år seinere, no hu ikke var det minste glad for. Året etter måtte a Liv, kusina vår, og bruke samma kjolen. Hu mislikte den enda mer, for hu hadde fått nokså store pupper, og hele kjolen var for trong og stramme fælt over bringa!

Gjenbruk var en dyd ta nødvendighet, og forbruket vårt var nokså begrense i åra like etter krigen.

På realskolen etter påskeferien hadde vi jinten på oss hvite eller lyseblå plagg, ville vise fram dei brone fjesa våre. Je tok på meg en fin hvit angoragenser med hvit blondekrage som hadde vøri i ei pakke frå Amerika. Gensar’n var i minste laget, men je klæmte meg inn i ’n, og gjorde stor lykke, særlig hos gutta. Hadde og ei mørkeblå strekkbukse, arve etter a Reidun, - den satt stramt over baken og je kunne nesten ikke bøye knea. Såg visst ut som et moderne sex symbol je den dagen, sjøl om ingen hadde hørt den benevnelsen.

I den gedigne bygningen «The White House» i Washington DC bor nå President Trump, førstedame Melania og sønn’ Barron. Trumpen sjøl ser vi titt og ofte på TV. Han twitrer, hølder lange taler, gestikulerer, veiver med arma og baktalar alle som ikke er enige med seg, kaller dom dumme!

I ordboka beskrives ordet «Trump»: En egen og tverr kar, og ordet «Trumpete»: Kranglete eller sta.


En trumpete Trump truer:

NÅ vil jeg ha penger som jeg trenger

for å bygge en grensemur mot Mexico,

den verdige Nancy Pelosi sier: no, no,no!

og Frihetsgudinna gråter bitre tårer.

En trumpete Trump i Det Hvite Hus,

en uforutsigbar, uberegnelig egoist, rasist,

klimafornekter og høyreekstrem populist,

igjen og igjen og igjen:

Make America great again!

og Frihetsgudinna gråter bitre tårer!

Førstedama er innvandrer frå Slovakia, er tidligere modell og ser ut som ei tander porselensdokke, syns je. Hu sier ikke så my, smiler så vidt av og tel og gjømmer seg ofte bak digre solbriller. Je lurer på åssen måltida og frikvælda arter seg der i den storslåtte boligen, og åssen den lekre dama kan orke å gå tel sengs med den brautende, sjølsikre mann’.

Hvis non hadde nevnt tel dei fyste presidenta på 1800talet at en svart mann skulle bli president, hadde dom nok sagt at det var helt utenkelig. Men i 2008 hendte det skjellsettende og utrulige! President Obama og familien bodde i «Det Hvite Hus» i åtte år. Og non ta Fru Obamas forfedre hadde vøri slaver!

En grusom borgerkrig måtte tel for å få slutt på det nedverdigende systemet, og Abraham Lincoln erklærte oppløysing ta slaveriet i 1863. To år seinere vart han skøtin under en teaterforestilling i Chicago. Mange meiner dom har sett et spøkelse som ligner Lincoln i en korridor i den eldste delen ta bygningen.

I mars 1945 begynte evakueringa ta Skandinaviske fanger med «De Hvite Bussene» frå tyske konsentrasjonsleire.

Den svenske diplomaten, Grev Folke Bernadotte, hadde forhandle direkte med SS sjef Heindrich Himmler for å få organisert teltaket.

Mange hundre kjøretøyer vart ti’n i bruk. Dei hvite og raue Rødekors symbola var godt synlige, no som skulle beskytte mot flyangrep. Dei fyste bussa gikk tel Sachsenhausen og Dachau, to ta dei verste leira i Tyskland.

Bare skandinaviske politiske fanger vart befridd, og aksjon’ har vørti kritisert forde mange andre forkomne fanger måtte stå og se på da nordmenn og dansker stiltre seg inn i bussa.

Kristian Ottosen satt som Nacht und Nebel-fange i Sachsenhausen, - i siste liten vart han og andre nordmenn redde. Ottesen skreiv seinere: «Vi var 16 mann. Av de 16 kunne fem gå inn i bussen ved egen del, og de øvrige blev lagt på bårer og båret inn».

Nacht und Nebel (tysk for «natt og tåke», forkortet NN) er kallenavn på et direktiv utstedt av Adolf Hitler 7. desember 1941 med den hensikt at politiske aktivister skulle arresteres og «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig”.


Artikkeltags