20. juni gikk Utdanningsforbundet ut i streik med 40 lærere og 5 tillitsvalgte i Bergen, og de tre største lærerorganisasjonene med til sammen over 200.000 medlemmer står på tvers av hovedsammenslutninger sammen i kravet om å stanse reallønnsnedgangen for lærerne i skoleverket. At KS for sjette år på rad nedprioriterer kommer klart frem av lønnsforhandlingene og understreker at det nå ikke er sammenheng mellom politiske ambisjoner og arbeidsgivers realitet.

KS hevder de har fått mandat fra kommunale politikere, et utsagn man i beste fall kan stille spørsmålstegn ved og i verste fall kan hevde er et mandat KS har gitt seg selv. I Innlandet har 37 av de 42 kommunene som har tatt stilling til mandatet gjort det med utgangspunkt i et saksfremlegg skrevet av KS selv, med likelydende forslag til vedtak på tvers av kommuner. Dette mandatet brukes nå for å nedprioritere skoleverket og gi lærerne reallønnsnedgang, stikk i strid med politiske ambisjoner. Svært mange av de politikerne vi har vært i kontakt med bekrefter da også at de ikke står bak det valget KS har gjort i lønnsforhandlingene, eksempelvis ved ordføreren i Gjøvik.

Lærerne i skolen aksepterer ikke dette og de vil heller ikke lenger akseptere en arbeidsgiver som gir uttrykk for at lærerutdanning ikke er viktig og at hvem som helst kan gå inn i klasserommene og gjøre jobben til en lærer. Realiteten er at den jobben en lærer gjør, kan kun gjøres av lærere. På lik linje med alle andre profesjonsutøvere her i landet. Det kreves minimum fem års høyere utdanning på masternivå, en utdanning som gjør lærerne i stand til å ivareta et bredt spekter av oppgaver gjennom høyt faglig nivå, pedagogisk kompetanse, didaktisk kunnskap, relasjonelle ferdigheter, endrings - og utviklingskompetanse og høy profesjonsetisk bevissthet.

For tredje år på rad synker søknadstallene til lærerutdanning, verst for barnehage, og vi har over 16.000 årsverk i skolen som er besatt av ukvalifisert personell. Nasjonale politikere, gjennom regjeringsplattformer og partiprogram, går høyt ut på banen med både ambisjoner og retning. Samtidig sier KS at løsningen på dette er å si at så lenge det står en person i klasserommet som arbeidsgiver vil kalle lærer, er vedkommende lærer.

De siste årene har skole-Norge jobbet mye med profesjonsutvikling og flere ledelsesprogram. I disse har KS ofte en sentral rolle, og de tilbyr også selv lederopplæring. Men er det sammenheng mellom teori og praksis? I en artikkel skrevet på Ledernytt nevnes det 12 prinsipper for god ledelse, der det blant annet trekkes frem at gode ledere er rollemodeller, de kommuniserer bra og skaper tillit. De dyrker teamet og liker å hjelpe andre i å lykkes. Mao er det gjennom tillit, kommunikasjon og teamet vi lykkes i arbeidslivet. Lærerne i skolen ser ikke at de møter det i måten KS nå opptrer på. Heldigvis har vi gode rektorer og kommunalsjefer som klarer å sy sammen arbeidshverdagen slik at bunnen ikke faller helt ut.

I KS sitt lederprogram finner vi følgende setning. «For å oppnå endring er man nødt til å spille på lag med de som kjenner konteksten der endringen skal foregå.» Det er vel ingen underdrivelse å si at slik situasjonen er nå, er det langt igjen til måloppnåelse.

I det regjeringen ved kunnskapsminister Tonje Brenna ser ut til å ville gjøre alvor av ordene om tillitsreform innenfor oppvekstområdet, er tillitskløften mellom lærerne og deres arbeidsgiver bredere enn noen gang. Vi kan ikke forstå at et politisk Norge vil stå stille å se på at ambisjonene for skoleverket strander på uvilje fra den parten som er gitt arbeidsgiveransvaret.