Mange ganger har jeg fått beskjed om at jeg ikke er bonde eller småbruker nok, senest for noen uker siden. Fordi jeg ikke frekventerer sauefjøset daglig, har sluttet å kjøre traktor i sesong og aldri har kommet meg helt ut av treningsklærne. Jeg er det du kan kalle inngiftet i en småbrukers hverdag; den som ordner hus og hjem, fører regnskap og skriver kronikker om landbruket og bondehverdagen. Og den som stiller i landbruksverv og politiske verv over en relativt lav sko, for å jobbe for det jeg brenner aller mest for.

I mange år, mens unga var små, hadde jeg nok med å være småbarnsmamma med full turnusjobb og studieliv i Oslo. Samtidig realiserte mannen sine småbrukerdrømmer og pleide karrieren i yrkeslivet. Jeg var i 20-åra og hadde en samboer som syntes det var viktig at jeg fikk studere og gjennomføre mine drømmer – på lik linje med han selv.

Raust sier noen – helt naturlig tenker jeg – at begge skal følge egne drømmer, interesser og karriere. Samtidig skal vi bygge et samliv som samarbeidspartnere og ektefeller. Det er hva jeg kaller likestilling.

Med tid og stunder, lang utdanning og egen karriere har interessen for landbruket begynt å spire. Interessen for landbruks- og distriktspolitikk, interessen for å lære og for å legge til rette for ei presset næring. Interessen for å jobbe for endringer både på det økonomiske og politiske plan. For bondehelse, folkeopplysning og bedre rovviltpolitikk. Det er litt av bakgrunnen for at hun som ikke er småbruker nok, takket ja til å bli lokallagsleder i Søndre Land Bonde- og Småbrukarlag for noen år siden. Det har gitt meg muligheten til å jobbe både i fylkeslaget og sentralt i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

De siste ukene har det dukket opp den ene dyretragedien etter den andre – en varslet tragedie vil noen si midt i en prisgalopp som Eurostat ikke har sett på flere år. Jeg hørte senest i går at vi skal være fornøyde med tidenes jordbruksoppgjør. Et oppgjør som druknet i kunstgjødsel- og kraftforpriser, lånerenter, vedlikeholdskostnader og slitne bønder. Et oppgjør som spiser opp fremtidens behov for kapital med moderne maskinpark og løsdriftskrav.

I høst fikk næringa et nytt begrep å forholde seg til: NOU2022:14, bedre kjent som Grytten-rapporten. En rapport som konkluderte med at næringa må effektivisere og at makroinntekten er høyere enn de aller fleste av oss erfarer. I et land med svært variert topografi, dårlig arrondering og store avstander, har Grytten-utvalget valgt å ekskludere ytterpunktene i prosessen med rapporten. Vår næring på drøye 80 vinterfôra søyer holdt oss med et nødskrik innenfor rapportens fire vegger, rammene for hvilke næringer som var store nok til å bli regnet med. Ei næring som ligger på snitt av de aller fleste norske sauebruk. Det sier litt om hvor lite treffsikker rapporten er, den som skal være et verktøy for fremtidens beregning av inntekter.

Med trangere økonomi følger høyere press på en allerede presset bonde. Grunninteressen for ei variert og interessant næring drukner i løsdriftskrav, effektivisering og et generasjonsskifte som uteblir. Greier vi ikke å stable på plass en drivbar økonomi, kan vi glemme fremtidens ønske om å ta hele landet i bruk og øke norsk matproduksjon.

Jeg ønsker å fremme Bondens nettverk (NLR). Sammen med Landbrukskontoret i Søndre Land kommune har vi i Søndre Land Bonde- og Småbrukarlag, Søndre Land Bondelag og relevante fagressurser startet opp Hjelpetelefon for bønder. En lavterskel veiledningstilbud for de som har økonomiske utfordringer, hjelp med dyrevelferd, helsemessig hjelp og hjelp ved sorg. Eller et tilbud hvis du har bekymringer for andre som kanskje trenger hjelp. Nettverket består at kontaktpersoner som kjenner årshjulet til en bonde, og som selv jobber i næringa.

Målet med nettverket er hjelp til selvhjelp, praktisk hjelp, samtalepartner eller hjelp til å oppsøke profesjonell hjelp.

Avslutningsvis vil jeg appellere til hverdagsomsorg. Det er lov for hver og en å spørre «Hvordan har du det egentlig?» Over en kaffe, på butikken, på sosiale medier, på telefon og når sauene er spredt på utmarksbeite, utegrisen fryser eller ammekua har gått på vift. Et enkelt spørsmål som kan være vanskelig å stille og vanskelig å motta – men utrolig viktig!

Vi må bli flinkere til å se, bry oss om og spørre. Det kan være akkurat det som skulle til akkurat den dagen.