I fravær av rettferdig fordelingspolitikk forteller politikere og banker i disse dager at pengebruken må strammes inn – for å dempe inflasjonen og en opphetet økonomi.

Det er ingen uenighet om at i et «marked» – medfører økt etterspørsel av varer og tjenester – at prisene drives oppover, og at med mangel på arbeidskraft skaper press på lønningene. Spørsmålet er bare: Hvem skal holde igjen på pengebruken?

Dagens markedsliberalisme – som har sin bakgrunn i den politikken som tidligere statsminister Margaret Thatcher (The Conservative and Unionist Party) førte på 1980-tallet – og som EU viderefører – kom veldig godt til syne etter finanskrisen i 2008/ 2009. I 2009 vedtok nemlig EU å innføre EuroPluss-pakten i den hensikt å redde bankene fra konkurs – som følge av finanskrisen.

Norge var/er ikke forpliktet til å følge EuroPluss-pakten juridisk, men har likevel valgt å gjøre den gjeldende ovenfor lavtlønnede. Kortversjonen av EuroPluss-pakten er «at prisstigningen skal være høyere enn lønnsveksten». Det innebærer at de med lavest inntekter, er de som får tapt kjøpekraft, og er de som må bære byrden ved innstramningene – og som straffes for et uforsvarlig pengebruk ellers i samfunnet. Mange lavtlønnede må sågar ta opp lån (ofte dyre kredittlån) – for å holde tritt med samfunnsutviklingen.

Når rentene øker, er det trolig bare bankene, bankenes aksjonærer og de som sparer i bankenes ulike fond som tjener på det?

Hvor mye lønnsøkningen blir, og hvor mye prisstigningen ventes å bli kommende år, kan man lese i statsbudsjettet når det legges fram på høsten året før. Forventet lønnsøkningen angis i prosent, og for 2022 var den angitt til 3 %.

Et eksempel: Vi kan tenke oss at myndighetene legger opp til en prisvekst – som for kommende år er stipulert til 12 000 kroner – og en lønnsvekst på 3 %. Bruk av prosentvise tariffoppgjør, framfor kronetillegg, innebærer at lavt lønnede som regel taper kjøpekraft år etter år, mens middels og høyere lønte får reallønnsvekst.

En pensjonist/ lavtlønnet med årsinntekt på 250 000 kroner, får med 3 % lønnsstigning 7 500 kroner mer pr. år. Med 12 000 kroner i forventet prisøkning – medfører det et tap av kjøpekraft (underregulering) på 4 500 kroner. På toppen av dette kommer merutgifter i det nye året i form av økte renter, økte strøm-, drivstoff- og matvarepriser mv. kommende år.

En pensjonist/arbeidstaker med årsinntekt på 500 000 kroner, får med 3 % lønnsøkning 15 000 kroner mer pr. år. Med forventet prisvekst på 12 000 kroner, får vedkommende en reallønnsvekst på 3 000 kroner, som kan benyttes til merforbruk.

En person med 1 000 000 kroner i årsinntekt vil med 3 % tillegg få 30 000 kroner mer i lønnsøkning, og dermed en reallønnsvekst på 18 000 kroner gitt at prisstigningen blir på 12 000 kroner.

At sosialdemokratiet sitter stilltiende og godtar at denne høyrepolitikken, og dette «markedet», og denne fordelingspolitikken år etter år – er meget bekymringsfullt. Dette handler om menneskeverdet til store deler av befolkningen og deres integritet og verdighet – som faktisk er i ferd med å smuldre bort på markedsliberalismens alter. Denne utviklingen kan bare ikke fortsette.