I høst får Innlandet fylke – eller Hamar bispedømme – en ny biskop. Solveig Fiske går av med pensjon og en folkekjær og raus biskop fratrer sitt embete etter mange års tjeneste.

En svært omstendelig og innviklet valgprosess er nå i gang med å finne Solveig Fiskes etterfølger. Bispedømmets øverste valgte organ, bispedømmerådet, skal nå i august nominere aktuelle kandidater til bispestolen. Prosessen startet positivt ved at bispedømmerådet inviterte folket til å komme med forslag til ny biskop. Over 90 navn ble lansert som ny biskop i Hamar. Men hva har skjedd etterpå?

En tilsynelatende åpen og demokratisk prosess har siden vært ganske lukket og det er nå bispedømmerådets få medlemmer som skal nominere kandidater til bispevalget. Rykter sier at bispedømmerådet har sendt ut en forespørsel til 20–30 personer om de kan tenke seg til å stille som kandidater, men dette får offentligheten ingen informasjon om. Et viktig valg er nå lagt i hendene til et fåtall mennesker som bak lukkede dører skal bestemme hvilke kandidater som til slutt skal lanseres. Jeg stiller meg svært undrende og kritisk til at denne prosessen er særlig demokratisk og åpen.

Jeg har lenge ment at kirkens valg av biskoper hører fortiden til. Biskopene kan sammenliknes med Statsforvalterembetet og bør derfor lyses ut på samme vis og har funksjonstid på åremål. I dag er valgordningen for biskoper i Den norske kirke så komplisert og omstendelig at knapt noen forstår poenget med den. Dessuten er det ikke særlig demokratisk at det kun er et fåtall medlemmer i et bispedømmeråd som skal sitte med makten til å lansere bispekandidater.

Men hvem blir så biskop i Hamar? Av de over 90 kandidatene som på vårparten ble lansert, er det forbausende få som viser særlig engasjement for bispestillingen. Det råder en slags kirkelig beskjedenhet over bispekandidatene og svært få har uttalt vyer og visjoner for kirkens viktigste lederposisjon. Det virker som om ingen er interessert i denne jobben. Hvorfor er det så lite interesse og diskusjon om hva slags biskop Hamar trenger?

Ettersom en del mennesker lanserte mitt navn blant de 90 andre navnene til å bli ny biskop i Hamar, ble jeg av media utfordret til å si noe om selve bispevalget og mine tanker rundt det å være biskop.

Etter å ha jobbet i Den norske kirke i over 30 år med forskjellige ledere og i ulike bispedømmer, har jeg gjort meg noen tanker om kirkens rolle og funksjon i samfunnet og ikke minst hva slags type ledere kirken trenger.

I dag har vi et bispekollegium som i stor grad mener og tenker likt om de fleste ting og det teologiske og kirkepolitiske mangfoldet er fraværende. Kirken er blitt et «SV med sakramenter» slik en aviskommentator ganske treffende har sagt det.

Jeg tror kirken nå trenger nye ledere som kan tenke kreativt, nyskapende og som tør å utfordre de etablerte «sannheter» og tradisjoner. Som våger å stille kritiske og konstruktive spørsmål til kirkens rolle i vårt samfunn og til den samtiden vi lever i. Vi trenger ledere som kan være «fyrtårn» og «høvdinger» i en tid hvor alt er grått og sosialdemokratisk og hvor håpløsheten preger stadig flere mennesker. Vi trenger tydelige kirkeledere i en situasjon hvor oppslutningen om kirken synker dramatisk.

I all min beskjedenhet har jeg foreslått en fem punkts plan hvis jeg skulle bli foreslått som biskop i Hamar.

Jeg vil for det første invitere til folkemøter i alle de ti prostiene i bispedømmet for å diskutere hva slags kirke folket i Innlandet ønsker seg.

Dernest vil jeg utarbeide en plan for effektivisering og omstilling av den kirkelige organisasjonen i Hamar bispedømme. Trenger vi eksempelvis alle soknene slik det er organisert i dag?

For det tredje ønsker jeg en fornyet og et sterkere fokus på de kirkelige handlingene, ikke minst gravferder, for det er her de viktigste båndene mellom folk og kirke skjer.

Jeg ønsker at menighetene i Hamar bispedømme skal kartlegge og vektlegge samarbeid mellom kirke og lokalsamfunn. Hvordan kan disse båndene styrkes?

Og for det femte vil jeg at Hamar bispedømme skal fremstå som et bispedømme hvor teologisk nyskapelse, kjønnsmangfold og fargerikt fellesskap skal være våre viktigste visjoner.