Opptil flere av jentene hadde lyst til å bli frisør. En av gutta visste at han skulle bli trailersjåfør. Femtenårige meg, derimot, hadde ikke noe svar på de voksnes tradisjonelle spørsmål om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Derfor ble det allmennfag.

Da spørsmålet om yrkesvalg ble påtrengende igjen, visste jeg fortsatt ikke. Med fire ulike deltidsjobber innvilget jeg meg et friår etter videregående, for å grunne på saken. Det året lærte jeg blant annet hvordan kjøre harv, at jeg ikke skulle bli lærer og at det gikk an å leve av å lytte og skrive.

Det var ingen som snakket om journalistikk på yrkesvalgdagene på Lena videregående den gang. Men det var altså det som ble yrket for meg. Og det var ingen påtakelige forventninger fra noe hold om at jeg skulle bli noe annet. Jeg er så glad for å ha hatt rom til fundere lenge nok til å oppdage den muligheten selv, og ikke bare hoppet rett videre på etellerannet studie jeg fortsatt ikke vet hva skulle blitt.

Akkurat nå er det mange ungdommer rundt oss som går og grubler på det samme. Som forsøker å se seg selv ti-tjue år fram i tid. Et tankeeksperiment som definitivt ikke har blitt noe enklere de tre siste åra.

Enda flere varianter av nye tider står for døra.

Søknadsfristen til videregående er rett rundt hjørnet. Dernest er det dags for de som skal videre til høyere utdanning. Og mulighetene er så mange! Det er jo et av vinnerloddene vi får utdelt ved å bli født i Norge, at vi i teorien har mulighet til å bli hva som helst når vi blir store. Så vel politisk som i arbeidslivet. Derfor sier vi stolt og oppmuntrende til ungene våre, at de kan bli akkurat det de vil her i livet.

Kanskje må vi slutte med det nå? Fordi enda flere varianter av nye tider står for døra. På et eller annet nivå må vi alle forholde oss til dette. Eldrebølgen har jo vi visst om i flere tiår allerede. Men konsekvensene av den har vi fortsatt ikke tatt helt inn over oss. I alle fall skiftet fokus sist uke veldig kjapt fra Helsepersonellkommisjonens brutale virkelighetsbeskrivelse, tilbake til justisministerens Tiktok-bruk. Den offentlige oppmerksomheten er like springende og avledende som de nye mediene.

Det er til å forstå at den seneste Perspektivmeldingen ikke akkurat gikk viralt. Dessuten var vi vel litt opptatt med pandemi-kaos alle sammen. Men denne framovermeldinga kommer bare hvert fjerde år, og nå rapporterer den om utsikt til foruroligende scenarioer. Kort oppsummert har vi over lang tid nå født for få her i landet til å matche de store barnekullene fra tiårene etter krigen. Ikke bare betyr det at færre skattytere i nær framtid står bak hver pensjonist. Vi får rett og slett manko på hender til å ta godt vare på alle sammen, både de gamle og de unge.

Det er til å forstå at den seneste Perspektivmeldingen ikke akkurat gikk viralt.

For alle kan jo ikke jobbe i helsevesenet. Barnehager, skoler, transport, næringsliv og samfunnet for øvrig må også fungere. Samtidig som vi skal stenge ned oljeplattformer, skape nye ting som skal berge eksportbalansen og statsbudsjettet, og helst pakke storsamfunnet godt rundt de som får ansvaret for å styre den sprukne holken videre.

Allerede i dag jobber en av fem yrkesaktive i helsevesenet. Cirka 350.000 årsverk. Det har egentlig gått relativt greit fram til nå. For i de bratte oppgangstidene vi ser tilbake på, har de store etterkrigskullene gjort at vi har hatt mange i arbeidsfør alder. Dessuten har jo kvinnene inntatt sin selvfølgelige plass i arbeidslivet.

Helsepersonellkommisjonens leder tegnet dette bildet av situasjonen; Fra 2000–2020 har 40.000 flere nordmenn passert 80 år. I disse tiårene har forholdet vært slik at når vi har innvilget oss to sykepleiere, har det fortsatt vært én som kunne bli ingeniør. De neste 20 åra vil 250.000 flere nordmenn fylle 80 år. Og i denne perioden er de demografiske forholdene slik, at når det blir én sykepleier til, går det direkte i fratrekk fra de som kunne blitt ingeniører.

Allerede i dag jobber en av fem yrkesaktive i helsevesenet.

Det er derfor det haster noe så innmari med å komme opp med nye løsninger. Derfor må helseministeren være brutalt ærlig og si at det vil måtte bli færre ansatte rundt hver pleietrengende de neste tiåra. For dersom 150.000 flere må rekrutteres inn i helsevesenet enn i dag, blir det få igjen til å jobbe med alt det andre.

Bare spør næringslivet. Allerede i dag sier seks av ti NHO-bedrifter i Innlandet at de sliter med å få tak i folk med den kompetansen bedriften trenger. I skrivende stund er det 749 ledige stillinger i fylket. Hva skjer når bedriftene ikke får tak i folkene som kan gjøre det produsentene har behov for? Svaret er opplagt; da får de ikke gjort jobben. Det blir vanskeligere å utvide, utvikle, vinne kontrakter og skape nye, spennende arbeidsplasser. En typisk ond sirkel, av den selvforsterkende typen. Dette handler jo også om skatteinntekter, offentlige tjenester, velferdstilbud, attraktivitet – til sjuende og sist det Helsepersonellkommisjonen oppsummerer som «det gode liv».

Dere reddes kun av en ting; innvandring.

Makroøkonom Harald Magnus Andreassen

Dette blir vanskelig. Vi har ikke god tid til å finne ut av det lenger, heller. Særlig ikke vi i Innlandet, som jo faktisk står fremst i køa som skal inn i problematikken. Her i fylket har vi allerede passert vippepunktet hvor det ble flere eldre enn yngre i befolkningen.

– Dere reddes kun av en ting; innvandring. Så det er bare å holde døra åpen for utlendinger som kommer drivende forbi, sa makroøkonom Harald Magnus Andreassen til Innlandets toppledere under Agenda Innlandet i fjor. Men vi kan ikke «importere» oss ut av konteksten. Ikke vil det vært praktisk mulig heller, fordi situasjonen i Innlandet og Norge på ingen måte er i særstilling internasjonalt sett.

Derfor må vi sette vår lit til de som nå går rundt og lurer på hva de skal bli. Så må vi andre bare prøve alt vi kan å omstille oss slik at arvingene faktisk får lyst til å bli det både storsamfunnet og lokalsamfunnet trenger.