Hva skal til for å lokke dem tilbake?

Dette er Innlandets aller største problem; vi blir om ikke mange år vesentlig færre arbeidstakere til å både betale for alle trygd- og pensjonsmottakerne, samtidig som det blir færre hoder til å utvikle næringsliv, og hender til å opprettholde dagens tjenestenivå – over alt.

Slik har det blitt fordi også i Innlandet fødes færre barn enn i tidligere generasjoner, og fordi veldig mange av de som fødes i Innlandet ikke blir her. Ikke kommer de tilbake heller. Særlig er det de unge kvinnene som drar. Da blir det færre innbyggere i fruktbar alder, som igjen gir enda færre fødsler. Dertil har vi ikke klart å gjøre oss særlig attraktive for innenlands flytting eller innvandring. Det er i det hele tatt en vond spiral.

Les også

Vi lager så få barn i Innlandet at skoler legges ned: – Jeg er klar for å dra

Men den har vært tydelig for alle som vil se i mange år allerede. Hvor er de offensive tiltakene for å kapre de unge? Hvordan samordner politikk og forvaltning på ulike nivåer innsatsen for å snu utviklingen? Hva er konsekvensene på kort og lang sikt? Og hvorfor har vi ikke snakket mer om dette, før det nå med alle skolestruktursakene på både kommunalt og fylkesnivå er blitt tvingende nødvendig?

Svaret kan ikke være at det er politisk ubehagelig. For det er det jo. Alle som har stått i skolestrukturdebatter, vet at det er vondt og vanskelig. Man blir ikke populær av å slå sammen skoler. Men dette handler ikke om en villet forsterking av den globale kraften i sentralisering. Det handler om å se realistisk på det landskapet man står i, og finne løsninger som sikrer den beste mulige utviklingen og løsningen ut fra ressursene der.

Les også

Hver uke avviser han barnefamilier som vil til Gjøvik

Visst skal vi være optimistiske, og det er løfterike næringsutsikter både i Gjøvikregionen og Hamar. Men her og nå kan ikke de offentlige tjenestene bruke penger de ikke har, eller ansatte som ikke finnes. Flere lokale kommuner vet hvordan det føles å måtte bruke avsatte fondspenger til å etterfylle budsjetter som ikke går i hop. I lengden er ikke det ansvarlig politikk.

Dette må vi snakke om. Det virker jo ikke som noen foreløpig har funnet fram til hvilke politiske løsninger som er ressursmessig bærekraftig i dette bildet. Derfor må vi ha en åpen og spørrende politisk samtale på alle nivåer, med mål om stabile, langsiktige planer, framfor kortsiktig politisk gevinst. Det er kjedelig, men helt nødvendig.