Gå til sidens hovedinnhold

Hva med psykiatrien?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sykehusdebatten går unna i et forrykende tempo om dagen, og det kommer leserbrev og kronikker med mange ulike synspunkt. Det kommer fra fagfolk, engasjerte innbyggere og brukere av de ulike behandlingene våre sykehus utfører. Det har vært en glede å møte det lokale engasjementet i Vestre Toten de siste månedene.

I Vestre Toten har vi et meget godt drevet psykiatrisk sykehus, nemlig SI Reinsvoll. Reinsvoll har i snart 108 år opparbeidet seg et meget kompetent fagmiljø, som i dag har veldig lite utskiftninger. Dette fagmiljøet har etter min mening det jeg ville kalle en solid bredde, med alt fra fagarbeidere, sykepleiere, overleger, musikkterapeuter, sosionomer og idrettsterapeuter for å nevne noe. Denne bredden og helheten er jeg overbevist om at det vil ta tid å erstatte på et hovedsykehus. Ser vi på forskning viser den at det tar mellom 10 til 20 år å bygge nytt fagmiljø, et tidsrom denne pasientgruppa ikke kan vente på.

Et argument som brukes for samlokalisering er at mennesker med rus og/eller psykisk lidelse har 10-20 år kortere levetid, og det stemmer. Dette kommer først og fremst av livsstilsykdommer som følge av inaktivitet, røyking, dårlig kosthold, ikke av rus eller psykisk lidelse. Men betyr det at de nødvendigvis da bør flyttes til et hovedsykehus?

Nei. På Reinsvoll har de i dag godt skolerte fagarbeidere, sykepleiere og overleger som kan kjenne igjen somatiske sykdommer, som hjerteinfarkt for å nevne et eksempel. På lik linje som hjemmetjenesten som kan kjennetegnene på depresjon hos sine brukere og kan bringe dette videre til de som kan håndtere dette.

I tillegg til dette finner vi på SI Reinsvoll mange muligheter til å forebygge livsstilsykdommer som nevnt ovenfor. Her har de tilgang på basseng, treningsstudio, skiløyper, turnett og ikke minst en stall som kan brukes i denne behandlingen. Dette betyr flere ting: ansatte og pasienter kan trene sammen og skape fellesskap, du samhandler med andre og det reduserer livsstilssykdommer grunnet inaktivitet, sosial isolasjon og dårlig kosthold. Vi ser også at denne pasientgruppen ofte har økonomiske utfordringer, her har Reinsvoll sosionomer som skal hjelpe til med å gjøre gode økonomiske valg.

Disse mulighetene føler jeg meg helt sikker på ikke blir erstattet på et hovedsykehus, og ser man der man har samlokalisert ser vi et flott byråkratisk begrep som arealeffektivitet, som på godt norsk betyr at lufting med bur og luftegårder dukker opp igjen, noe Reinsvoll allerede på 60-tallet kom frem til var en særdeles dårlig måte å behandle folk på, og da bør vi lære av at denne modellen ikke gir resultater.

Ser vi på statistikken over selvmord ifølge FHIs tall, ser vi at den også er økende hos de sykehusene der dette er prøvd ut som modell, noe den ikke burde vært hvis samlokalisering var svaret på psykisk helsevern. I Innlandet er dette stabilt, med en veldig svak nedgang. Et hovedsykehus vil gi redusert luftemulighet, og ifølge fagfolk ved psykiatriske sykehus vil det kunne medføre økt bruk av tvang, og det er det siste denne gruppa trenger.

Det finnes ikke ett eneste dokument som viser til at samlokalisering av psykiatri og somatikk gir gode resultater. Jeg vil også si jeg er veldig bekymret for at en samlokalisering betyr drastisk reduksjon av sengeplasser. Det er alt tatt ned 60 sengeplasser siden 2013, og dagens nivå på 280 skal ned til 170. Jeg kan ikke fatte hvorfor det skal skapes en slik krise i en allerede presset psykiatriomsorg, spesielt når man vet det allerede er stor kø i dag og at kommunehelsetjenesten ikke har ressurser eller kompetanse til å ivareta de som venter. Ser vi på den siste tids debatt der politiet i 2019 hadde mer enn 50.000 oppdrag innen psykiatri, mot nesten 11.000 i 2014, pekes nettopp nedbyggingen av tilbudet på som en av årsakene, ifølge NRK 25. januar i år. Hvordan kan denne virkeligheten og ned med sengeplasser harmonisere?

Min store frykt er at tvangsfølelsen vil bli større da enkelte vil være innlagt mot sin vilje, og kjenner allerede på en frihetsberøvelse som vil være ekstra krevende i en sårbar tid, når de heller ikke kan benytte seg av de mulighetene som finnes på Reinsvoll. Dette vil også være en ekstra belastning for de som har lagt seg inn frivillig, for følelsen av at de har en mulighet for frihetsfølelse slik de har på Reinsvoll, vil være ekstremt viktig. Kombinerer vi dette med nedtak av senger, er jeg trygg på at dette ikke er fremtidsretta løsning for psykiatrien i Innlandet.

Kommentarer til denne saken