Gå til sidens hovedinnhold

Hva med konsekvensene av nedlegging?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ut fra en tese om at befolkningen i Innlandet ønsker sentralisering og urbanisering, har konsulentene tolket sine funn som at fortsatt vekst i «det mest urbaniserte byområdet» i fylket, vil virke gunstig for utviklingen av hele Innlandet. Som en av de mange, som med familien er innflyttere i Elverum, virker dette som en underlig tese. De fleste jeg kjenner i Elverum, setter pris på at dette er en lett oversiktlig bykommune, med kort vei ut i marka og i friluftsområder, - og ikke minst at det her er gode og trygge oppvekstmuligheter for barn og unge. Lokalavisa vår, Østlendingen, har vært flinke til å la unge barnefamilier slippe til med sine historier. Det er påfallende mange unge som har bodd i Oslo-området og i andre større byer i inn- og utland, som har vendt tilbake til Elverum etter at de har stiftet familie og fått barn. De er lei av storbyliv, høye bokostnader og altfor trange boliger.

Det er derfor mange som stiller spørsmål om de innleide konsulentene har tilstrekkelig kunnskap om Innlandet og om de folka som bor her, enten i en av byene våre, eller i de mange distriktskommunene, med hver sine særpreg og kvaliteter. Det er et utstrakt interkommunalt samarbeid innen de etablerte regionene i fylket. Både Gjøvik, Lillehammer, Hamar og Elverum fungerer som regionsentra for kommunene rundt disse byene. I Mjøsbysamarbeidet heter det blant annet at de fire byene skal fungere som «motorer» for hver sine regioner. Det legges vekt på at denne satsingen i en kommune ikke skal gå på bekostning av utviklingen av resten av Innlandssamfunnet.

Med den begrunnelsen som gis for at Mjøssykehuset bør bygges i Brumunddal, slås beina under enigheten mellom byene og regionene i fylket vårt. Dette er en kjent «splitt og hersk strategi» som kan ødelegge for etableringen av det nye Innlandet fylke. Det er ikke slik at en ensidig stimulering til vekst rundt en av kommunene, gagner de kommunene og regionene som mister sine akuttsykehus.

Gjennom dagens sykehusstruktur, har helse- og omsorgstjenesten i hele Innlandet utviklet et godt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene. Sykehusdivisjonen Hamar-Elverum, med klar funksjonsdeling og med et felles opptaksområde på totalt 141.000 innbyggere, gir gode sykehustilbud i dag og sikrer gode og helhetlige pasientforløp, - i nært samarbeid med de kommunale tjenestene. Pasientforløpene går «fra hjem til hjem». Da er det viktig at også behandlerne i sykehuset er godt kjent med hvor pasientene kommer fra og hvilke oppgaver de kommunale tjenestene på hjemstedet er vant til å løse.

Nærhet, kjennskap til hverandre og gjensidig tillit, er et stikkord. Dette er lettest å oppnå så lenge vi har en desentralisert og differensiert sykehusstruktur i Innlandet. Det er viktig å huske at de fleste sykehusinnleggelser, skyldes relativt enkle sykdommer, som godt kan behandles tilfredsstillende på mindre sykehus. Der det kreves de mest spesialiserte behandlingene, er det kort vei til regionsykehusene våre. I Nasjonal Helse og sykehusplan heter det at akuttsykehusene utgjør ryggraden i sykehusstrukturen og at de er nødvendig for å sikre beredskap og øyeblikkelig hjelp.

I gjennomgangen av idefaseutredningen for fremtidig sykehusstruktur for sykehuset Innlandet, som ble avgitt i januar i 2019, heter det: «I begrepet «den gyldne timen» ligger det, at for noen akutt-tilstander, er det av særlig betydning hva som skjer den første timen (tiden fra pasienten ble syk til legevaktslege/ambulanse har kommet og gitt stabiliserende behandling og transport til sykehuset. Denne timen er spesielt viktig for fem pasientgrupper: Pasienter med hjerneslag, hjerteinfarkt, respirasjonssvikt, sepsis (blodforgiftning) og store skader (traumer).»

Anbefalingen om nedleggelse av akuttfunksjon ved sykehusdivisjonen Hamar-Elverum eller ved Gjøvik sykehus og plassering av et Mjøssykehus i Brumunddal, synes ikke å tatt hensyn til dette.

Det er lagt oppsiktsvekkende liten vekt på de samfunnsøkonomiske konsekvensene nedlegging av sykehusdivisjonen Hamar-Elverum, akuttsykehuset på Gjøvik, nedleggelse av Sanderud og Reinsvoll psykiatriske sykehus og nedleggelse av rehabiliteringssentrene på Ottestad og på Granheim, har for vertskommunene og for de tilhørende regionene.

Jeg er bekymret for at et ensidig fokus på sentralisering av sykehusfunksjoner, med nedleggelse av velfungerende akuttsykehus som konsekvens, hverken er til det beste for pasienter, ansatte, vertskommuner, utdanningsinstitusjoner, eller for samarbeidet mellom sykehus og de kommunale tjenestene.

Jeg slutter meg derfor til forslaget fra kommunedirektør Kristian Trengereid om å droppe hovedsykehuset og i stedet videreutvikle samarbeidet mellom dagens sykehus og kommuner. Med langt mindre investeringer enn ved bygging av et Mjøssykehus, kan dagens sykehusbygninger oppgraderes. For at divisjon Hamar- Elverum skal kunne videreutvikles, er det sannsynlig at dagens sykehusbygning på Hamar bør skiftes ut med et moderne nybygg.

Kommentarer til denne saken