Gå til sidens hovedinnhold

Hva må vi betale for, når vi bygger veg?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I høst skal fylkestinget vedta et handlingsprogram for fylkesvegene i 2022-2025. Vi skal investere 1,9 milliarder for at de som går, sykler, kjører bil eller reiser kollektivt skal komme trygt og effektivt fram. Næringslivets behov skal ivaretas, slik at varer og tjenester kommer fram til avtalt tid. Vi vil også prioritere tiltak som binder det store fylket vårt sammen.

Da vi begynte arbeidet med handlingsprogrammet i fjor, fikk vi inn 400 forslag til små og store tiltak som trengs på fylkesvegene. Dette viser hvor engasjert folk er, når det gjelder fylkesveg. Det setter vi samferdselspolitikere stor pris på! Ikke alle ønsker kan bli oppfylt, selv om behovene er godt beskrevet i innspillene vi har fått. Vi trenger minst 4,4 milliarder kroner for å ruste opp 7000 kilometer fylkesveger i Innlandet til sin opprinnelige standard.

Når vi planlegger, fordeler vi penger ut fra det fagfolk beregner at et tiltak vil koste. Det kan være vanskelig å beregne hva ei bru, en gang-/sykkelveg eller en ny veg vil koste, i en tidlig planfase. Og vegbygging kan virke dyrt, når en ser på totalkostnaden på et prosjekt. Hvordan kan 900 meter gang- og sykkelveg i Lom, som ble bygget i 2018, koste 15 millioner kroner? Og hvordan kan drøyt 300 meter med fortau på Dombås, bygget i 2019, koste 13 millioner, altså nesten like mye? Dette er fylkeskommunens totale utgifter i forbindelse med disse to byggeprosjektene. Summen som går til bygging, utgjør ofte 70 til 85 prosent av totalkostnaden, når en tar med merverdiavgift til staten. Hva går så resten av pengene til?

Et trygt og demokratisk samfunn som vårt stiller krav til kvalitet i planlegging og byggeprosesser. Det er mange lover og forskrifter som skal følges. Mange fagfolk må inn for å sikre dette. Vegingeniører, samfunnsplanleggere, økonomer, jurister, HMS-rådgivere, geologer, biologer, landskapsarkitekter og spesialister på elektro, vann og avløp, støy, sprenging og så videre, kan trengs, avhengig av hva som skal bygges. Lønnskostnadene til ansatte og konsulenter er regnet inn i totalkostnaden. Ofte kjøper vi også grunn når vi skal bygge. Hus og eiendom må erstattes, og det må vi selvsagt betale for.

Slike administrasjonskostnader kan utgjøre 15 til 30 prosent av totalkostnaden ved et vegprosjekt. Kostnadene er størst når vi bygger i byer og tettsteder. Gatebildet kan være komplisert, både over og under bakken. Det er dyrt å kjøpe grunn i byer og tettsteder. På det nevnte fortausprosjektet på Dombås utgjorde utgiftene til administrasjon og grunnerverv cirka 30 prosent av totalkostnaden. Det tilsvarende tallet for gang- og sykkelvegen i Lom var rundt 15 prosent. Utenfor byer og tettsteder har terrenget mye å si for hvor dyrt prosjektet blir. Fjell som må sprenges, myrer som må fylles opp og så videre, øker prisen. Men administrasjonskostnadene kan relativt sett være lavere når vi bygger veg i terrenget, enn når vi gjør et tiltak i en by eller et tettsted.

Fylkeskommunen jobber med å forenkle arbeidsprosesser og krav til standard på det vi bygger. Målet er å få mest mulig veg for pengene. Vi må følge lovverket, og det vi bygger må ha en slik kvalitet at det varer lenge og fungerer godt for brukerne. Samtidig som vi prøver å forenkle, jobber vi med å skaffe mer penger til fylkesvegene. Staten må ta hensyn til at folk i Innlandet bor spredt. Alle er avhengig av en fylkesveg for å komme seg til jobb, skole, fritidsaktivitet eller på butikken. Og vegen må være farbar, uansett om det er 100 biler som kjører på den daglig, eller 10.000.

Kommentarer til denne saken