Gå til sidens hovedinnhold

Hva har helse- og omsorgstjenestene lært ett år etter pandemien? 

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ett år har gått siden nedstenging som følge av Covid-19. Helsetjenestene har siden håndtert utallige nye etiske og faglige problemstillinger: når kan pasientene få besøk? Under hvilke restriksjoner? Når er en døende pasient dårlig nok til å lempe på smitteverntiltakene slik at pårørende får ta farvel? Hva skjer med pasienter som isoleres over lang tid på institusjon og i hjemmet? Hvordan kan vi ivareta pasienter med kognitiv svikt i møte med strenge smittevernrutiner? Hvordan påvirker smitteverntiltakene pasientenes livskvalitet og psykiske helse?

Det er ingen tvil om at helsetjenestene er, og har vært, under et stort press. Pandemien har vært nådeløs i møte med allerede eksisterende utfordringer. Sårbarheten i helsevesenet er godt dokumentert, og mange av oss har det siste året fått innblikk i realitetene på ulike helseinstitusjoner gjennom media eller som pårørende. Andre har selv stått i frontlinjen.

Vi har lenge vært klar over den demografiske utviklingen og utfordringene dette medbringer for helsevesenet. Med en økende eldre befolkning er behovet for helsepersonell, særlig sykepleiere, stort. Statistisk sentralbyrå sine prognoser for sykepleiemangelen er skremmende, og det må trolig mer til enn klapp på balkongene for å beholde sykepleiere i helsetjenesten.

Sykepleiere forlater kommunehelsetjenesten blant annet på grunn av manglende sykepleiefaglig miljø, samtidig som kommunene stadig får større ansvar for å ivareta pasienter med komplekse og sammensatte lidelser. Oppgaver som tidligere tilhørte spesialisthelsetjenesten blir i økende grad utført i kommunehelsetjenesten, og dette krever økt sykepleierkompetanse i storbykommunene så vel som i distriktene. I Innlandet hvor fremtidens sykehusplassering er usikker er kommunenes helseberedskap høyaktuell.

Hva har helse- og omsorgstjenestene lært ett år etter pandemien?

I møte med stadig nye faglige og etiske utfordringer som nevnt innledningsvis, er det er ikke nok med «flere hender». Vi må ha høy sykepleiefaglig kompetanse i helsetjenestene som er i stand til å gjøre gode vurderinger i møte med komplekse problemstillinger, utføre avanserte prosedyrer, sikre kvalitet og gjøre gode beslutninger til det beste for pasientene.

Master i avansert klinisk allmennsykepleie er en klinisk master med breddekompetanse for å imøtekomme dette kompetansebehovet. Utdanningen er et satsingsområde fra helsemyndighetene, og det er tatt i bruk sterke virkemiddel nasjonalt for å stimulere kommunene til å utvikle og integrere den avanserte kliniske allmennsykepleierrollen. Kommuner og private tilbydere av kommunale helse- og omsorgstjenester kan søke lønnstilskudd, og ferdig uteksaminerte kandidater vil kunne søke om spesialistgodkjenning.

Det trengs avansert sykepleiekompetanse i kommunehelsetjenesten for å sikre kvalitet i møte med komplekse problemstillinger, avanserte prosedyrer og strukturelle utfordringer. Sykepleiekompetansen må løftes opp og kvalitet tas på alvor – til det beste for pasientene.

Kommentarer til denne saken